Veksthormon, P

Veksthormonet dannes i hypofyseforlappen. Sekresjonen stimuleres av "Growth Hormone Releasing Hormone" (GH-RH) fra hypothalamus og hemmes av somatostatin. Dets fysiologiske betydning er knyttet til regulering av vekst og det intermediære stoffskiftet. Mye av veksthormonets effekter i organismen medieres via insulinliknende vekstfaktor 1 (IGF-1). Overproduksjon av veksthormon fører til kjempevekst (gigantisme) hos barn eller til akromegali hos voksne. Mangel på veksthormon gir dvergvekst hos barn, mens symptomene hos voksne kan være mange (bl.a. nedsatt muskelmasse, adipositas, osteoporose, dyslipidemi og økt risiko for hjerte-karsykdom). Det finnes en rekke forskjellige former for veksthormon i serum, med molekylvekt mellom 16000 og 45000 g/mol, hvorav 22000 g/mol-formen er den kvantitativt viktigste. Flere av veksthormonformene har biologisk aktivitet, og de forskjellige metoder måler ikke nødvendigvis de samme veksthormonvariantene i lik grad.

Alternative navn: Somatotropin, growth hormone GH, human growth hormone, hGH.

Vekstforstyrrelser hos barn (dvergvekst eller gigantisme), akromegali, kontroll av behandling med veksthormon. Ved utredning av mistenkt akromegali anbefales måling av IGF-1.

Pasientforberedelse
Prøven tas fastende om morgenen eller etter minimum 30 minutters hvile. Unngå fysisk aktivitet og stress før og under prøvetakingen. Hos barn kan prøver i serie hvert 15. minutt i løpet av natten være nødvendig for å påvise partiell veksthormonmangel.

Prøvetaking
Serum. Vakuumrør uten tilsetning eller vakuumrør med gel.

Veksthormon (VH) utskilles episodisk med ca. 10 sekresjonstopper i døgnet og har kort halveringstid på noen minutter.

En frisk person har vanligvis lav (< 0,5 µg/l) og ofte ikke målbar konsentrasjon, spesielt etter måltider.

Under faste og stress kan friske ha veksthormontopper (ofte 5–30 µg/l).

Kommentarer
Metodeavhengige verdier. Konferer utførende laboratoriums referanseområder.

Analyseresultatene må sees i sammenheng med samtidig målte verdier for IGF-1 og eventuelle stimulerings- eller suppresjonstester. Gjentatte prøver er ofte nødvendig, gjerne i forbindelse med ulike stimulerings- og suppresjonstester. Ved mistanke om underfunksjon kan en stimulering med GH-RH, insulin, L-dopa, apomorfin eller L-arginin være til nytte. Ved mistanke om hyperfunksjon kan en supprimering i form av en glukosebelastning være aktuelt.

Høye verdier

Hypofysetumor er den vanligste årsaken til overproduksjon av veksthormon, men høye verdier kan også være betinget av økt utskillelse av GH-RH fra hypothalamus. Ektopisk produksjon av veksthormon eller GH-RH er sjeldent, men kan forekomme. Andre sykdomstilstander som nyresvikt, leversvikt, diabetes mellitus, hypoglykemi, underernæring og anorexia nervosa kan også gi forhøyede konsentrasjoner av veksthormon. Medfødt defekte reseptorer for veksthormon gir dvergvekst og forhøyet konsentrasjon av hormonet i serum.

Lave verdier

Veksthormonsvikt kan skyldes flere forhold som nedsatt utskillelse av GH-RH fra hypothalamus, nedsatt produksjon av veksthormon, dannelse av et biologisk inaktivt veksthormon, hormonresistens på grunn av reseptormangel eller mangel på faktorer som medierer de perifere effekter. Lav utskillelse av veksthormon kan også observeres ved adrenokortikal hyperfunksjon.

Feilkilder

Proteininntak og hypoglykemi gir økt utskillelse av veksthormon. Fysisk aktivitet og stress gir økt konsentrasjon.

Tallet er variasjonskoeffisient og gjelder over et tidsrom på dager–måneder.