Vurdering av aktivitetsgraden av lymfoproliferative sykdommer, spesielt lymfom, lymfatiske leukemier og myelomatose. Beta2-mikroglobulin inngår som en viktig parameter i stadieinndelingen av myelomatose. Vurdere sykdomsprogresjon ved HIV. I spesielle tilfeller vurdere glomerulær nyrefunksjon, for eksempel etter nyretransplantasjon. Hos barn kan analysen være aktuell, da beta2-mikroglobulin ikke er avhengig av muskelmassen i motsetning til s-kreatinin.

Prøvetakingsrutiner

Pasientforberedelse

Ingen

Prøvetaking

Serum 0,5 mL (Serumrør med gel)

Holdbarhet

Temperatur	-15 til -25 ºC	≤ -20 ºC	2 - 8 ºC
Rikshospitalet		2 mnd	1 uke
Ullevål	6 mnd		3 dager

Unngå gjentatt frysing og tining av prøvematerialet.

Referanseområde

Grunnet ulike analysemetoder ved Ullevål og Rikshospitalet har man valgt å faktorisere analyseresultatet som utgis fra Ullevål for å kunne operere med det samme referanseområdet.

1-49 år: 1,0 - 2,5 mg/L
≥ 50 år: 1,3 - 2,7 mg/L

Tekstet besvarelse for barn < 1 år.

Barn < 1 år har betydelig høyere plasmakonsentrasjon av beta2-mikroglobulin enn unge voksne.

β2-mikroglobulin-konsentrasjonen øker med alderen, sannsynligvis grunnet nedsettelse av nyrefunksjonen.

Utføres

Avdeling for medisinsk biokjemi, Rikshospitalet og Ullevål

Forventet svartid

Ullevål: Analysen utføres alle hverdager.

Rikshospitalet: Ukentlig resultatrapportering

Analytisk og biologisk variasjon

Variasjonskoeffisient for analyser i MBK

Bakgrunn

Beta2-mikroglobulin er et lavmolekylært protein som finnes i membranen til kjerneholdige celler, som en komponent av humant leukocytt-antigen (HLA) - som med en ikke artsspesifikk betegnelse kalles major histocompatibility complex (MHC) - klasse I-molekylet. MHC klasse I-molekylet spiller en sentral rolle i immunforsvaret. Fremmede peptider (for eksempel fragmenter av et virus fra cytosol) bindes intracellulært til MHC klasse I-molekylet, fraktes til cellemembranen og presenteres der ekstracellulært for CD8⁺T-lymfocytter. På denne måten kan T-lymfocyttene overvåke om en celle blir infisert ved at de oppdager fremmede proteiner fra virus og bakterier som finnes inne i cellene.

MHC klasse I-molekylene finnes i høy tetthet på lymfocytter, og plasmanivået av beta2-mikroglobulin vil derfor kunne øke noe ved sykdommer som aktiverer immunsystemet samt i større grad ved proliferasjon av lymfoide celler, som man kan se ved for eksempel lymfomer, lymfatiske leukemier og myelomatose. Beta-2-mikroglobulin utskilles i nyrene ved glomerulær filtrasjon og etterfølgende tubulær reabsorbsjon med nedbrytning av størsteparten i tubuluscellene.

Tolkning

Økt serumkonsentrasjon av beta2-mikroglobulin kan generelt ses ved sykdommer som er assosiert med økt «turnover» av kjerneholdige celler. Økte verdier kan ses ved tilstander som kronisk inflammasjon, leversykdom, enkelte akutte virusinfeksjoner samt HIV, men også ved malignitet - da spesielt hematologisk malignitet som affiserer lymfocyttrekken; lymfomer (Hodgkin og non-Hodgkin), kronisk lymfatisk leukemi og myelomatose. Siden proteinet raskt elimineres via nyrene, ses det sjelden noen betydelig økning ved økt lymfoproliferativ aktivitet.

Ved fallende glomerulær filtrasjonsrate, ses økende serumkonsentrasjon av beta2-mikroglobulin. Hos dialysepasienter ses særlig høye verdier. Dette gjør analysen uegnet til å følge sykdomsaktiviteten ved lymfoproliferative sykdommer dersom det foreligger nedsatt nyrefunksjon. Videre kan ikke økt beta2-mikroglobulin brukes som indikator på nedsatt nyrefunksjon hos pasienter med lymfoproliferativ sykdom.