Parenteral antibiotikabehandling i sykehjem og kommunale helseinstitusjoner

De fleste norske sykehjem i dag administrerer fra tid til annen antibiotika parenteralt. Mulige indikasjoner for parenteral behandling av infeksjon diagnostisert i sykehjem, er

• Perorale midler med effekt mot mikroben som forårsaker eller antas å forårsake infeksjonen, foreligger ikke.
• Antibiotikakonsentrasjonen som oppnås ved peroral dosering er inadekvat, parenteral behandling må gis for å oppnå tilstrekkelig antibiotikakonsentrasjon i infeksjonsfokus.
• Pasienten kan ikke ta tabletter eller mikstur.

Det skjer også at pasienten startes med parenteral antibiotikabehandling i sykehus som kontinueres etter utskrivelse til sykehjem. Behandling som er påbegynt i sykehus på dette viset, bør revurderes av lege i sykehjem, både med tanke på indikasjon, valg av antibiotikum, dosering og kurlengde, sett opp mot pasientens helhetssituasjon og komorbiditet.

Under er listet doseringsforslag for noen vanlige infeksjoner i sykehjem som kan kreve parenteral antibiotikabehandling, for pasienter med normal til lett redusert nyrefunksjon. Merk at dette ikke er autoritative anbefalinger, men kun å betrakte som forslag til dosering. Ved usikkerhet, konferer antibiotikaretningslinjene for primærhelsetjenesten eller for sykehus.

• Ciprofloksacin, metronidazol og flukonazol er medikamenter som absorberes svært godt. Dersom pasienten kan ta tabletter og har normal mage/tarmfunksjon er det ingen tilleggsgevinst ved å gi disse midlene parenteralt.
• Aminoglykosider vil sjelden være egnet til sykehjemspasienter. Høy alder gir økt risiko for både nefrotoksiske og ototoksiske bivirkninger. Behandling med aminoglykosider må monitoreres med serumkonsentrasjonsmålinger minst 2 ganger per uke og byr på logistiske og praktiske utfordringer i sykehjem.

Praktisk informasjon

• Parenteral behandling omfatter intravenøs og intramuskulær injeksjon. Standardmetoden er intravenøs behandling, men for enkelte midler kan intramuskulær injeksjon være aktuelt. Middelet blandes da som regel med lokalanestetikum for å redusere ubehag.
• En må også ta hensyn til etiske aspekter - målet for all behandling må være at den iverksettes til pasientens beste og at fordelene oppveier ulemper og risiko.
• Unødvendig bredspektret behandling bør unngås. 3. generasjons cefalosporiner (cefotaksim og ceftriakson), piperacillin/tazobactam og karbapenemer bør kun brukes etter konferering med spesialisthelsetjenesten.

Sikkerhet

• Legen som ordinerer parenteral antibiotikabehandling må i tillegg til korrekt indikasjon og fravær av kontraindikasjon forsikre seg om at punktene under er vurdert og ivaretatt.
• Sykepleiere som skal blande ut og administrere antibiotika må ha tilstrekkelig opplæring og være fortrolige med intravenøs behandling. Prosedyre for utblanding og infusjonstid utarbeides lokalt.
• Pasienten må ha adekvat intravenøs tilgang og denne må kontrolleres. Ekstravasering av enkelte midler kan gi vevsskade/nekrose.
• Legemiddelreaksjoner er ikke nødvendigvis hyppigere ved parenteral behandling, men reaksjonene kan være mer alvorlige. For eksempel er anafylaktisk sjokk med fatalt utfall kun rapportert etter parenteral administrasjon av antibiotika og ikke som følge av peroral behandling. Sykepleiere må være forberedt på å håndtere anafylaktiske reaksjoner.