Delirium

Delirium er et syndrom karakterisert ved akutte forstyrrelser av bevissthet, oppmerksomhet og kognisjon, med brå start og fluktuerende forløp. Delirium er en medisinsk tilstand som bør behandles i somatisk avdeling.

Mutlifaktorell årsak, der en kominasjon av disponerende og utløsende faktorer spiller inn. Uklar patofysiologiske mekanismer, men hovedteoriene er at tilstanden skyldes reversibel forstyrrelse av hjernens oksidative stoffskifte eller en forstyrrelse av nevrotransmittorer. Økt cytokinproduksjon ved infeksjonssykdommer og hyperkortisolisme ved stress kan også føre til delirium.

Risikofaktorer er

• Høy alder ( > 65 år)
• Hjerneorganisk sykdom (demens, hjerneslag, Parkinsons sykdom)
• Syns- og hørselssvekkelse
• Undeernæring
• Multimorbiditet
• Polyfarmasi, særlig hos ledre
• Høyt alkoholforbruk
• Maligne tilstander
• Kirurgi

Utløsende årsaker er oftest (Det er vanlig med flere samtidige utløsende årsaker)

• Væske- og elektrolyttforstyrrelser (natrium, kalium, kalsium).
• Infeksjoner (urinveier, respirasjonsveier, hud og bløtvev).
• Legemiddelbruk – intoksikasjon, interaksjoner, bråseponering, bivirkninger.
• Metabolske forstyrrelser som f.eks. hypoglykemi.
• Nyre/leversvikt.
• Lav perfusjonstilstand (sjokk, hjertesvikt, infarkt).
• Seponering av rusmidler og sedativer.
• Postoperative tilstander.
• Intrakraniell prosess (eks. hjerneslag, blødning, tumor).
• Urinretensjon.
• Smerter.
• Endrede miljøforhold (særlig eldre).

Diagnostiske kriterier (DSM V)

1. Forstyrret bevissthet og oppmerksomhet.
2. Endret kognisjon - hukkomelsestap, desorientert, språkforstyrrelse.
3. Forstyrrelse opptrer raskt (timer til dager) og flukturer ut over dagen.
4. Forandringer synes å skyldes fysiologiske konsekvenser av pasientens medisinske tilstand/behandling.

Det finnes 3 typer

• Hyperaktiv (ca 30–35 %): agitert, upassende adferd, rastløs, uro.
• Hypoaktiv (ca 20–25 %): redusert motorisk aktivitet, manglende initativ/interesse, usammenhengende tale.
• Blandet type (ca 40–45 %): veklser mellom hypoaktiv og hyperaktiv, ofte formålsløs adferd.

• Ved mistanke om utvikling av deliruim henvises pasienten til utredning/behandling ved somatisk avdeling.
• Anamnese med tanke på nyoppståtte symptomer, risikofaktorer og utløsende årsaker som nevnt over.
• Komparentopplysninger.
• Systematisk klinisk undersøkelse for å avdekke akutt sykdom.
• Vurder CRP, temperatur, urinstix, utvidede blodprøver og EKG.
• Vurder billeddiagnostikk/henvise til somatikken.
• Confusion Assessment Method (CAM) kan benyttes.

• Demens (mer gradvis debut).
• Delirium tremens (se Alkohol og abstinens).
• Andre differensialdiagnoser er psykose, rusmisbruk, mani, depresjon og hjerneorganiske tilstander.

Miljøterapetiske tiltak

Se Miljøterapi ved delirium og Om miljøterapi.

Annet

• Identifiser og behandle underliggende akutt somatisk sykdom: Bør henvises til somatisk sykehus.
• Medisinsk støttebehandling: Optimalisering av ernæring og væskeinntak, regulering av elektrolyttforstyrrelser og naturlige funksjoner. Tiamin bør vurderes gitt til alle pasienter med delirium. Senking av feber og behandling av smerter.
• Vurdere å seponere alle legemidler som ikke er strengt nødvendige.
• Medikamentell behandling
  • Bruk av antipsykotika kan være aktuelt hos utvalgte deliriøse pasienter med psykose, men forsiktighet bør utvises da antipsykotika kan gi alvorlige bivirkninger ved enkelte demenstilstander (se Demens), ved Parkinsons sykdom og alkoholutløst delirium (delirium tremens, se Alkohol og abstinenser). Forordning av antipsykotika til deliriøse pasienter bør derfor overveies nøye i samråd med spesialist. Antipsykotika kan bl.a. senke krampeterskel og blodtrykk og øke QTc-tid.

Deliriumbehandling er spesialistoppgave. Alvorlig delirium skal behandles i somatisk sykehus pga. fare for sirkulasjonskollaps.