Vi anbefaler
Vi foreslår
På grunn av tilstandens sensitive natur er det vanskelig å studere medisinske komplikasjoner etter omskjæring. De fleste studiene er deskriptive case-studier eller beskrivelser av utvalgte pasientgrupper. Informasjon om forekomst av ulike komplikasjoner er mangelfull og det er sannsynligvis store mørketall. Det er også fare for seleksjonsbias og konfundering fra sosioøkonomiske og andre faktorer. Langt tidsintervall mellom inngrepet og utvikling av komplikasjoner gjør det også vanskelig å avgjøre årsak/virkningsforhold. Allikevel tyder dokumentasjon på en sammenheng mellom omskjæringens omfang og risiko for fødselskomplikasjoner.
Kvinnelig omskjæring eller kjønnslemlestelse er en fellesbetegnelse på ulike typer og grader av inngrep hvor ytre kjønnsdeler fjernes helt eller delvis, eller påføres annen varig skade og som foretas av andre enn rent medisinske årsaker.
Type I: Delvis eller total fjerning av klitorishodet og/eller forhuden.
Type II: Delvis eller total fjerning av klitorishodet og total eller delvis fjerning av labiae minora, med eller uten eksisjon av labiae majora.
Type III: Innsnevring av vaginalåpningen med dannelse av et dekkende seil (infibulering) ved at labiae minora og/eller labiae majora eksideres og gror sammen, med eller uten klitoridektomi.
Type IV: Alle andre former, inklusive prikking og stikking i klitoris, strekking av klitoris og/eller labiae, kauterisering av klitoris og omgivende vev, og innføring av etsende stoffer i vagina for å minske lumen.
Se ref. nr. 1.
Globalt
FN anslår at mer enn 200 millioner kvinner er omskåret1. Prevalensen går noe ned i fleste land man har tall fra, men antallet øker på grunn av befolkningsvekst. Skikken praktiseres blant muslimer, kristne og andre trossamfunn. Skikken er ikke fundert i religion, men i tradisjon. Den er dokumentert i 30 land, først og fremst i Afrika, men også i Midtøsten og Asia. Infibulering er mest utbredt i den nordøstlige delen av Afrika: Djibouti, Eritrea, Etiopia, Somalia og Sudan. På verdensbasis utgjør type III ca. 10 %.
Nasjonalt
Det er beregnet at det i 2013 bodde 17300 omskårede kvinner i Norge. Av disse var 50 % fra Somalia2. En gjennomgang av pasienter fra spesialisert poliklinisk tilbud ved 7 norske sykehus viste at 74 % av de omskårede pasientene kom fra Somalia, mens 10 % kom fra Eritrea3. Det er ikke rapportert at omskjæring har foregått i Norge, men det er kjent at det i enkelte tilfeller har vært utført på feriereise til hjemlandet.
Forbud mot kjønnslemlestelse er tatt inn i straffelovens kapittel om voldslovbrudd og er fra 2015 ikke lenger en separat lov. Strafferammene er økt. Lovbestemmelsene er slik:
§ 284. Kjønnslemlestelse
«Med fengsel inntil 6 år straffes den som utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer. Rekonstruksjon av kjønnslemlestelse straffes på samme måte. Samtykke fritar ikke for straff.
Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes yrkesutøvere og ansatte i barnehager, barnevernet, sosialtjenesten, helse- og omsorgstjenesten, skoler, skolefritidsordninger og trossamfunn, som ved anmeldelse eller på annen måte unnlater å søke å avverge en kjønnslemlestelse.
Tilsvarende gjelder for forstandere og religiøse ledere i trossamfunn. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt. Unnlatelsen er ikke straffbar hvis kjønnslemlestelsen ikke kommer til fullbyrdelse eller til straffbart forsøk.»
Råd angående fremgangsmåte hvis en er bekymret for at en jente skal bli kjønnslemlestet er å finne i veiviseren om kjønnslemlestelse4.
§ 285. Grov kjønnslemlestelse
«Grov kjønnslemlestelse straffes med fengsel inntil 15 år. Ved avgjørelsen av om kjønnslemlestelsen er grov skal det særlig legges vekt på om inngrepet har hatt til følge
Når det gjelder anmeldelse av allerede utført kjønnslemlestelse, kan helsepersonell ikke anmelde eller gi opplysninger til politiet uten pasientens samtykke. Det er ikke ført saker om kjønnslemlestelse for domstolene i Norge. En gjennomgang av mer enn 50 politianmeldte tilfeller av mistenkt kjønnslemlestelse (2005 - 2016) viste at de endte alle med henleggelse, hovedsakelig pga. «intet straffbart forhold» og «mangel på bevis»5. Bare to saker ble anmeldt i 20166.
Se ref. nr. 7.
Omskjæring diagnostiseres anamnestisk (spør om kvinnen er «lukket», «sydd» eller «kuttet») og ved inspeksjon av genitalia eksterna.
Differensialdiagnoser
Gynekologisk undersøkelse krever spesiell varsomhet. Vaginal undersøkelse bør kun gjøres på indikasjon, oftest er inspeksjon av genitalia eksterna tilstrekkelig. Fortell kvinnen hva du gjør. Bruk tolk ved behov. Bruk ord kvinnen forstår og ikke stigmatiser. Speil eller fotokolposkop med ekstra skjerm er nyttige hjelpemidler når anatomien skal forklares. Mange er ukjent med naturlig anatomi i vulva og forandringer etter omskjæringen. Bruk gjerne skisser eller tegninger når du forklarer (se figur Kvinnelig omskjæring vedlegg.pdf). Informer om mulig sammenheng mellom aktuelle plager og omskjæringen. Henvisning til psykoterapeutisk behandling kan vurderes.
Det er i hovedsak tre typer kirurgisk behandling
Indikasjoner for åpning (deinfibulering)
Tidspunkt for deinfibulering
Tidligere har det vært vanlig å anbefale gravide kvinner åpning under svangerskapet framfor i fødsel av hensyn til risiko for fødselskomplikasjoner. En systematisk kunnskapsoppsummering fra 2018 fant at få studier hadde undersøkt dette, alle observasjonelle. Resultatene var sprikende9. Metaanalyser av to små studier som sammenliknet antepartum og intrapartum deinfibulering fant ingen forskjell i risiko for keisersnitt og episiotomi. En nyere retrospektiv kohortstudie av somaliske førstegangsfødende kvinner i Norge fant generelt høy risiko for keisersnitt og sphinkterskade uavhengig av omskjæringsstatus. Hos infibulerte kvinner som ble åpnet før fødsel var risiko for keisersnitt høyere enn hos de som ikke ble det10. Risiko for sfinkterskade var 50 % høyere sammenliknet med de som ble åpnet under fødsel11. Studien analyserte åpning før og under svangerskapet sammenslått av hensyn til statistisk styrke og fant ikke statistisk signifikant økt risiko for disse hver for seg.
WHO sine retningslinjer fra 2016 anbefaler, gitt at det ikke er vist forskjeller i fødselsutfall, åpning enten i svangerskapet eller under fødsel. Det anbefales at beslutning om tidspunkt for åpning baseres på kontekstuelle faktorer. Blant disse er kvinnens preferanser med hensyn til
tidspunkt og om inngrepets estetiske resultat er viktig anbefales det åpning under svangerskapet. Operatørs erfaring er også av viktighet.
Under fødsel anbefales det åpning slik at introitus og uretraåpningen blir eksponert. Åpning i klitorisområdet anbefales ikke under fødsel.
Svangerskap og fødsel
Smertelindring
Tilstrekkelig smertelindring. Åpning kan gjøres i lokal, spinal eller generell anestesi. Dette gjelder også gravide. Ofte er lokalanestesi nok. Behovet for smertelindring må vurderes, utilstrekkelig smertelindring kan gi økt risiko for traumatisk "flashback".
Postoperativ smertelindring
Teknikk for åpnende inngrep (Kvinnelig omskjæring vedlegg.pdf)
Hvis mulig, før en eller to fingre inn under hudbroen. Velg kanyle etter hudbroens tykkelse og injiser lokalanestesien rikelig og godt fordelt (kan være umulig og unødvendig hvis hudbroen er flortynn). Lokalanestesi er hensiktsmessig også ved epidural. Legg et snitt fremover i midtlinjen til uretra er blottlagt. Det kan være nyttig å ha en spatula under hudseilet når snittet legges for å unngå skade på underliggende strukturer.
Hvis kvinnen ikke er i fødsel anbefales det å forsøke å åpne i klitorisområdet også, dersom man mener at klitorishodet ligger intakt/delvis intakt under et hudseil. Unngå å tøye vevet. Avslutningsvis sys sårkantene på hver side med avbrutt eller kontinuerlig absorberbar sutur12.
Ved rift fortil under fødsel kan det være nødvendig å sy et par sting for å lukke huden der. Vær liberal med mediolateral episiotomi i tillegg, men den skal ikke erstatte åpningen i midtlinjen (deinfibuleringen). Perinealrifter og episiotomi sutureres på vanlig måte. Husk rektaleksplorasjon etter reparasjon for å avdekke evt. fistel.
Cyster hos omskårede kvinner er ofte rapportert, men prevalensen er ukjent. Det vanligste er epidermale inklusjonscyster i klitorisområdet. Disse kan øke i størrelse, kan bli infiserte, men små cyster trenger ikke å gi plager. Det er rapportert dårligere seksuell tilfredshet etter cystekirurgi og det kan være grunn til forsiktighet ved kirurgi i klitorisområdet.
Se ref. nr. 9.
Prinsippet for rekonstruktiv kirurgi er at klitorisroten fridissikeres, løftes ventralt, fikseres og dekkes. Inngrepet har blitt etterspurt av enkelte pasienter, men har ikke blitt utført i Norge. En systematisk gjennomgang har konkludert med at det er svært usikker effekt av klitorisrekonstruksjon. Selv om de fleste kvinner rapporterte at de fikk et bedre seksualliv etter klitorisrekonstruksjon, rapporterte opptil 22 % forverring. Vi vurderer behandlingen som utilstrekkelig dokumentert. Kunnskapsgrunnlaget tilsier at inngrepet foreløpig bare bør anbefales innenfor rammen av en forskningsprotokoll. Vi anbefaler at kvinner som vurderer å la seg operere i utlandet informeres om usikker effekt.
Se ref. nr. 9.
Akutte komplikasjoner
Det er ikke dokumentert tilfeller i Norge. Akutte komplikasjoner inkluderer sterke smerter, lokal infeksjon og abscessdannelse, sepsis, tetanus, blødning, urinretensjon og død.
Komplikasjoner på lang sikt
Risikoen for kroniske plager øker jo mer omfattende det primære inngrepet har vært og er hyppigere ved type III enn ved type I1314.
Gynekologiske komplikasjoner15
Det er rapportert en rekke gynekologiske følger av omskjæring, men kunnskapsgrunnlaget er sparsomt. En systematisk review har konkludert med at kvinner som er omskåret har økt risiko for urinveisinfeksjoner, smertefull vannlating, bakteriell vaginose og dyspareuni. To studier rapporterte økt risiko for kronisk genitalinfeksjon. Blant andre rapporterte tilstander der data var inkonklusive var dysmenorre, retensjon av menstruasjonsblod, bekkeninfeksjoner, vaginitt, abcesser, perinealskader, arrdannelse, og cyster.
Det er en klinisk erfaring at vi ser disse tilstandene, bl.a. retensjon av menstruasjonsblod og cyster i klitorisområdet, bare hos omskårede kvinner.
Obstetriske komplikasjoner
Betydningen av omskjæring for fødselsutfall er uavklart og forskningsresultater peker i forskjellige retninger. Metaanalyser har funnet økt risiko for langvarig fødsel og, avhengig av inklusjonskriteriene, for keisersnitt, instrumentell forløsning, episiotomi, perineale rifter og postpartumblødning1617. Størrelsen på effekten er usikker og det er uavklart i hvilken grad funn i afrikanske studier kan overføres til en vestlig helsetjenestesetting. Flere studier i vestlige land har rapportert fødselsutfall hos omskårede som ikke skiller seg fra den generelle befolkningen17181920.
Type III omskjæring er antatt å medføre størst risiko, men studier i afrikanske land har funnet økt risiko også ved mindre omfattende omskjæring13. I Norge har registerstudier funnet økt risiko for akutte keisersnitt hos kvinner fra Afrikas horn og kvalitative data har foreslått at manglende deinfibulering kan være årsak til unødvendige keisersnitt812. En ny studie av somaliske kvinner i Norge har funnet at høy keisersnittsrate ikke var assosiert med omskjæring. God fødselshjelp reduserer risikoen for komplikasjoner. Selv om kvinnen er deinfibulert, kan det fortsatt være økt risiko for protarhert forløp og perinealskade, mulig på grunn av fibrøst arrvev.
Kapittelet ble sist oppdatert januar -23.
Før dette ifm full revisjon av Veileder i fødselshjelp 2020.
Tidligere utgaver av kapitlene finnes her: https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/fagmed/norsk-gynekologisk-forening/veiledere/arkiv-utgatte-veiledere/
Endringer etter sept -24 finnes i metodebok, se øverst i kapittelet.