Nevromarkører: beta-amyloid42 (Aβ42), fosfotau (P-tau181), totaltau (T-tau), SP

Alzheimers sykdom er i Norge den vanligste typen demens, etterfulgt at vaskulær demens, demens med lewylegemer og parkinsons sykdom med demens, og frontotemporal demens(1). Blandingsdemens er vanlig ved økende alder. Nevropatologisk defineres Alzheimers sykdom av tilstedeværelse av bl.a. amyloide plakk og nevrofibrillære floker i hjernen(2). Utvikling av Alzheimers sykdom kan trolig pågå i flere tiår før klinisk debut. Det kan være vanskelig å skille Alzheimers sykdom fra andre demenstilstander på grunnlag av kliniske symptomer alene. Av dem som har fått Alzheimer-diagnose basert kun på kliniske symptomer, har 10–20% ikke Alzheimer-patologi ved obduksjon(3). Ved utvikling av Alzheimers sykdom vil kognitive reserver og samtidig tilstedeværelse av andre nevrodegenerative tilstander ha betydning for tidspunkt for klinisk debut, symptomer og grad av patologiske forandringer av biomarkører.

Ulike biomarkører speiler ulik type patologi. De Alzheimer-spesifikke biomarkørene speiler amyloidpatologi og taupatologi. Aβ₄₂ (beta-amyloid42, amyloid-beta42) i spinalvæske er en markør for amyloidpatologi og er typisk redusert ved Alzheimers sykdom. P-tau₁₈₁ (fosforylert mikrotubuliassosiert tauprotein181, fosfotau181) i spinalvæske reflekterer taupatologi i form av nevrofibrillære floker og er typisk økt ved Alzheimers sykdom. Man antar at amyloide plakk er en forutsetning for utvikling av taupatologien som er knyttet til Alzheimers sykdom(4). Dette kan forklare at Aβ₄₂-nivået synes å bli patologisk før p-tau₁₈₁-nivået.

T-tau (total mikrotubuliassosiert tauprotein, totaltau) i spinalvæske er godt korrelert med p-tau₁₈₁ ved Alzheimers sykdom, men øker også ved nevrodegenerasjon av andre årsaker. T-tau kan derfor speile nevrodegenerasjon både ved Alzheimers sykdom og ved andre tilstander.

Nevrofilament-lettkjede (NfL) er en biomarkør for nevroaksonal skade og degenerasjon. Den er ikke sykdomsspesifikk, men økte nivåer ses ved tilstander med rask progresjon og med stor utbredelse av nevroaksonal skade. Ved Alzheimers sykdom kan man på gruppenivå finne økte NfL-nivåer i blod og spinalvæske. Men hos den enkelte pasient kan NfL være innenfor referanseområdet, ev. lett økt. NfL kan derfor være spesielt nyttig i differensialdiagnostikk hos pasienter med kognitiv svikt, da den vil være betydelig økt ved tilstander med raskt progredierende nevrodegenerasjon som f.eks. frontotemporal demens. Se for øvrig analysebeskrivelsene Nevrofilament-lettkjede i blod og/eller spinalvæske.

Utredning av demenstilstander og mild kognitiv svikt.

Prøvehåndteringen er av avgjørende betydning for å sikre et representativt svar. Bruk kun prøveglass av typen Sarstedt 63.504.027 (5 mL), da Aβ₄₂ vil klebe til andre overflater og resultere i falskt lave verdier.

• Unngå manometerslange ved prøvetaking til nevromarkører, da kontakt mellom spinalvæske og slangen kan føre til falskt redusert Aβ₄₂.
• 2 mL (40 dråper) tappes direkte i tilsendt prøveglass (Sarstedt 63.504.027, 5 mL) som siste prøve ved spinalpunksjon.
• Unngå, om mulig, å benytte synlig blodig eller hemolysert spinalvæske.

Ved behandling med biotin i høye doser, bør prøvetakingen skje minst 8 timer etter siste inntak.

Forsendelse

• Enten: Sendes ved romtemperatur hvis prøven ankommer laboratoriet innen 6 døgn etter prøvetaking.
• Eller: Fryses før forsendelse og sendes frosset på tørris. Oppbevares frosset inntil analysering.

For mer utfyllende informasjon:

Nevromarkører. Prøvebehandling for prøver tatt på Ahus_NOV2024.pdf

Nevromarkører. Prøvebehandling for tilsendte prøver_NOV2024.pdf

Aktuelle tlf. nummer:

Flere prøvetakningssett og informasjon om prøvetakning og prøvebehandling: 67 96 12 00 (Akershus universitetssykehus)

Aβ₄₂ og ratioene p-tau₁₈₁/Aβ₄₂ og t-tau/Aβ₄₂ i spinalvæske er validert mot amyloid-PET.

Beslutningsgrensen for p-tau₁₈₁ og t-tau er basert på deres evne til å skille mellom pasienter (med mild kognitiv svikt) med høyere vs. lavere risiko for kognitiv svekkelse i løpet av en toårsperiode.

*Kun lave verdier har patologisk betydning

**Høye verdier har patologisk betydning. Regn med gråsoner på begge sider av beslutningsgrensen.

På Akershus universitetssykehus benyttes (fra 1. juli 2022) 2.-generasjons-Elecsys-reagenser fra Roche Diagnostics. Instrument: cobas e801 (Roche Diagnostics).

Biomarkørresultater må tolkes i lys av klinisk erfaring. Utvalget av biomarkører for andre nevrodegenerative tilstander enn Alzheimers sykdom er begrenset. Tilstedeværelse av biomarkørmønster som ved Alzheimers sykdom utelukker derfor ikke at pasientens symptomer primært er forårsaket av samtidig tilstedeværelse av andre nevrodegenerative tilstander.

Patologisk amyloid-PET er forenlig med tilstedeværelse av nevropatologiske forandinger som ved Alzheimers sykdom. Under vises samsvar mellom amyloid-PET og de ulike spinalvæskemarkørene Aβ₄₂ og ratioene p-tau₁₈₁/Aβ₄₂ og t-tau/Aβ₄₂ :

*Vær oppmerksom på mulig diskrepans mellom amyloid-PET og ratio t-tau/Aβ₄₂ ved tilstander hvor patologisk t-tau/Aβ₄₂ skyldes økt t-tau av andre årsaker enn Alzheimers sykdom.

Aβ₄₂: Forbigående reduksjon av nivå kan ses ved inflammasjonstilstander(8). Redusert Aβ₄₂ kan også ses ved Lewy-legeme-demens(9). Lav Aβ₄₂ i kombinasjon med svært lave verdier av p-tau₁₈₁ og t-tau (i blant ikke målbare) kan ses ved idiopatisk normaltrykkshydrocephalus(10).

P-tau₁₈₁: Forbigående økt p-tau₁₈₁ kan ses ved hodetraumer og hjertestans(4). Økt p-tau₁₈₁ er også sett hos ALS-pasienter uten nevropatologi som ved Alzheimers sykdom(4).

T-tau: T-tau forventes økt ved en rekke tilstander som medfører nevrodegenerasjon. Svært høye nivå kan ses ved f.eks. tumor cerebri eller iskemisk hjerneskade. Sistnevnte gir ofte forbigående økte verdier(11). Ved Creutzfeldt-Jakobs sykdom ses typisk svær økning av t-tau i kombinasjon med ratio t-tau/p-tau₁₈₁ > 30 (12).

Biologisk variasjon er ikke kjent.

Analytisk variasjon: Tallene er variasjonskoeffisienter og gjelder over et tidsrom på dager–måneder.

• Aβ₄₂: 4 %
• P-tau₁₈₁: < 2 %
• T-tau: < 3 %