Suicidalitet

Undersøkelser viser at mennesker med psykiske lidelser har økt selvmordsrisiko. Kartlegg derfor for symptomer i forhold til ulike psykiske lidelser. Mer enn 90 prosent som utfører selvmord har en diagostisert eller ikke tidligere diagnostisert psykisk lidelse. Affektive lidelser, men også schizofreni, bipolar lidelse, rusmiddelmisbruk samt emosjonelt ustabil og dyssosial personlighetsforstyrrelse er forbundet med selvmordsrisiko.

Statistiske risikofaktorer

• Tidligere selvmordsforsøk (ruspåvirkning, impulsivitet, hvordan avverget, husk detaljert kartlegging - metode, hyppighet, letalitet)
• Selvmord i familien eller vennekretsen
• Skadelig bruk/avhengighet av alkohol, rusmidler, medikamenter
• Tapsopplevelser (f.eks. nære relasjoner, arbeid, utdanning, sosial anseelse)
• Manglende sosial integrasjon (f.eks. arbeidsløshet, skoleproblemer, isolasjon)
• Andre belastningsfaktorer (livshendelser og omstendigheter)
• Alvorlig eller smertefull kroppslig sykdom
• Kjent psykisk lidelse

Kliniske risikofaktorer ved aktuell tilstand

• Vrangforestillinger, hallusinasjoner – ev. imperative stemmer
• Agitasjon, sinne, rastløshet
• Impulsivitet
• Fastlåsthet i tankemønstre, eksessive grublerier, håpløshet
• Selvforakt
• Selvmordstanker
• Selvmordsplaner (konkrete)
• Meddelelser/forberedelser
• Rus/ruspåvirkning
• Tilgjengelighet av selvmordsmetoder

Beskyttende faktorer

• Personlige egenskaper: for eksempel god impulskontroll, toleranse for emosjonell smerte
• Nettverk, relasjoner, tilstrekkelig aktuell sosial støtte, evt. terapeutisk støtte i etablert behandling
• Tidligere positive erfaringer med behandling
• Håp, fremtidsperspektiv, meningsgivende aktiviteter, ”reasons for living” (f.eks. omsorgsansvar for barn eller andre)
• Religion, livssyn, holdningsmessige barrierer mot selvmord (f.eks. angst for å dø)
• Positive endringer under konsultasjonen (relasjon, selvmordstanker, løsningsfokus)

Det bemerkes at det som for noen kan være beskyttende faktorer, ikke nødvendigvis er det for andre (for eksempel kan enkelte pasienter oppleve seg som en belastning for sin familie på tross av omsorgsansvar).

Samlet klinisk vurdering

Samlet vurdering/konklusjon av selvmordsrisiko hvor aktuell klinisk tilstand vurderes opp mot kartlagte risikofaktorer, beskyttende faktorer og aktuelle selvmordstanker og/eller -planer. Dokumenter din vurdering grundig i journalen og hvilke tiltak som bør iverksettes (se under for tiltak).

Den samlede vurderingen av selvmordsrisiko er grunnlaget for å velge hvilke tiltak man skal sette i verk. Det bør etableres tiltak som følger som konsekvens av vurderingen, for eksempel demping av symptomer ved hjelp av samtale, medisinering eller observasjon. Man bør sikre at pasienten har tilgjengelige kontaktpersoner og vurdere å høyne omsorgsnivået (innleggelse eller observasjon i døgnenhet). Tiltak skal dokumenteres i journalen.

Gi håp, reduser belastning og frustrasjon. Vær støttende, vis forståelse og empati. Selvmord skal klart og entydig avvises som en løsning. Det er viktig å opprette behandlingsallianse eller planlegge/forberede behandling.

Oppfølging

Innleggelse kan være nødvendig. Dersom pasienten allerede er innlagt, vurder økt oppfølgingen av pasienten (f. eks. kontinuerlig observasjon eller intervallobservasjon). Vurder å sikre rom og eiendeler slik at metoder for gjennomføring av suicid ikke er tilgjengelige. Se aktuell prosedyre ved eget sykehus. Kun spesialist i psykiatri/psykologspesialist kan bestemme at beskyttelsestiltak gradvis eller fullstendig skal avvikles.

Ved poliklinisk/ambulerende oppfølging, start behandling av ev. underliggende psykisk lidelse så snart diagnose er satt. Pasientene bør vite at noen følger dem opp og hvor de kan ta kontakt ved behov. Bruk av kriseplan kan være hensiktsmessig. For mange pasienter vil videre oppfølging ved distriktspsykiatrisk sentre (DPS) være aktuelt. DPS har også akuttjenester/akutteam som kan kontaktes ved behov for akutt bistand fra spesialisthelsetjenesten, i tillegg til ev. oppfølging fra fastlege og kommunalt hjelpeapparat.

Vedvarende/kronisk suicidalitet

Hos noen få pasienter kan selvmordstanker og planer være mer eller mindre konstante. Disse kan i tillegg ha et repeterende selvdestruktivt handlingsmønster, gjerne med selvskading og / eller selvmordsforsøk. Diagnostisk forekommer kronisk suicidalitet oftest hos pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, men rusmiddelmisbruk og / eller tidligere traumatisering er også vanlig. Disse pasientene bør kartlegges nøye. De bør ha en langsiktig individuell plan, med en fast behandler ansvarlig for den polikliniske oppfølgingen. Er innleggelse nødvendig i en akutt situasjon, bør varigheten av oppholdet begrenses til kun å omfatte den akutte selvmordskrisen.