Suicidalitet

Undersøkelser viser at mennesker med psykiske lidelser har økt selvmordsrisiko. Kartlegg derfor for symptomer med tanke på ulike psykiske lidelser. Mer enn 90 prosent som utfører selvmord har en diagostisert eller ikke tidligere diagnostisert psykisk lidelse. Affektive lidelser, men også schizofreni, bipolar lidelse, rusmiddelmisbruk samt emosjonelt ustabil og dyssosial personlighetsforstyrrelse er forbundet med selvmordsrisiko.

Ved vurdering av suicidalitet er det nødvendig å avklare pasientens aktuelle tilstand (diagnostisk vurdering), selvmordstanker- og planer og tidligere forsøk.

Følgende punkter må avklares

Tidligere forsøk og alvorlighet av disse, selvmord i nære relasjoner, brudd i relasjoner, tap, psykososiale belastninger, kjent psykisk lidelse, rus. somatisk sykdom.

Viktige kliniske funn er

Depresjon, psykose, håpløst, irritasjon, agitasjon, impulsivitet, grublerier, skyldfølelse, skam, dødstanker, meddelelser/forberedelser, rus/ruspåvirkning, tilgjengelighet av selvmordsmetoder.

Samlet klinisk vurdering

Samlet vurdering av selvmordsrisiko hvor det kommer frem relevant funn, opplysninger og vurdering av tilstand, og presentere aktuelle tiltak som håndterer risikoen.

Det er særlig viktig å avdekke depresjon med agitasjon og depresjon med psykose.

Den samlede vurderingen av selvmordsrisiko er grunnlaget for å velge hvilke tiltak man skal sette i verk. Det bør etableres tiltak som følger som konsekvens av vurderingen, for eksempel demping av symptomer ved hjelp av samtale, medisinering eller observasjon. Man bør sikre at pasienten har tilgjengelige kontaktpersoner og vurdere å høyne omsorgsnivået (innleggelse eller observasjon i døgnenhet). Tiltak skal dokumenteres i journalen.

Formidle håp, opprette behandlingsallianse og planlegge/forberede behandling og videre tiltak.

Oppfølging

Innleggelse kan være nødvendig. Dersom pasienten allerede er innlagt, vurder økt oppfølgingen av pasienten (f. eks. kontinuerlig observasjon eller intervallobservasjon). Vurder å sikre rom og eiendeler slik at metoder for gjennomføring av suicid ikke er tilgjengelige. Se aktuell prosedyre ved eget sykehus. Kun spesialist i psykiatri/psykologspesialist kan bestemme at beskyttelsestiltak gradvis eller fullstendig skal avvikles.

Ved poliklinisk/ambulerende oppfølging, start behandling av psykisk lidelse så snart diagnose er satt. Pasientene bør vite at noen følger dem opp og hvor de kan ta kontakt ved behov. Bruk av kriseplan/sikkerhetsplan er hensiktsmessig. For mange pasienter vil videre oppfølging ved distriktspsykiatrisk sentre (DPS) være aktuelt. DPS har også akuttjenester/akutteam som kan kontaktes ved behov for akutt bistand fra spesialisthelsetjenesten, i tillegg til eventuell oppfølging fra fastlege og kommunalt hjelpeapparat.

Vedvarende/kronisk suicidalitet

Hos noen få pasienter kan selvmordstanker og planer være mer eller mindre konstante. Disse kan i tillegg ha et repeterende selvdestruktivt handlingsmønster, gjerne med selvskading og/eller selvmordsforsøk. Diagnostisk forekommer kronisk suicidalitet oftest hos pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, men rusmiddelmisbruk og/eller tidligere traumatisering er også vanlig. Disse pasientene bør kartlegges nøye. De bør ha en langsiktig individuell plan og kriseplan/sikkerhetsplan, med en fast behandler ansvarlig for den polikliniske oppfølgingen. Er innleggelse nødvendig i en akutt situasjon, bør varigheten av oppholdet begrenses til kun å omfatte den akutte selvmordskrisen.

Utskrivelse

Etabler kontakt med oppfølgende instans, planlegg utskrivelse og ferdigstill epikrise hvor det dokumenteres tid, sted og navngitt fagperson for oppfølging. Ved denne problematikk sørg for oppfølgende samtale i løpet av av de neste 72 timer. Be om pasientens samtykke til å informere pårørende, og ved tungtveiende grunner kan de også kontaktes uten samtykke.