Forord, generelt om rusproblemer og rusbehandling

Sist oppdatert: 21.12.2023
Utgiver: Helse Bergen
Versjon: 1.2
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Forord 

Rusproblemer er vanlige. Vi regner at mellom 10 og 12 prosent av befolkningen i Norge til enhver tid har en diagnostiserbar ruslidelse. Noen av disse pasientene søker hjelp for sine rusproblemer, men de fleste kommer i kontakt med helsevesenet på grunn av somatiske eller psykiske plager. Rusproblemer har stor betydning for pasientens helse. Bruk av rusmidler kan både være årsak til sykdom eller skade, tilsløre diagnoser og motvirke annen behandling. Dette gir deg som helsearbeider mange anledninger til å snakke med pasientene om bruk av rusmidler. Disse bør du benytte deg av. Intervensjon og behandling av rusproblemer har effekt. Det er utviklet gode intervensjonsmetoder som er effektive uten å være tidkrevende, og der pasienten ikke trenger å bli henvist til spesialist. Disse metodene forutsetter alltid grunnleggende rusmedisinsk kompetanse. Kompetanse består av kunnskap, innøvde ferdigheter og gode holdninger.

 

Lommerus er et skritt på veien til å øke denne kompetansen. Det er en liten bok som prøver å dekke et stort kunnskapsfelt. Informasjonen representerer derfor oversiktskunnskap på noen kjernepunkter. Lommerus er ingen lærebok med fullstendige referanser, men vi har lagt inn kildehenvisninger der vi har funnet det relevant. Anbefalingene i Lommerus er hentet fra klinisk praksis, med støtte i nasjonale og internasjonale retningslinjer. Boken har også en samling nyttige verktøy, som kan være til hjelp i diagnostikk og behandling av pasienter med rusrelaterte helseproblemer.

 

Medarbeidere som har utviklet 5.utgave av Lommerus har vært:

Svein Skjøtskift, overlege, Avd. for rusmedisin (AFR), Haukeland universitetssjukehus (HUS)

Ole-Jacob Vindedal, psykiatrisk sykepleier, Psykiatrisk klinikk, HUS

Karl Trygve Druckrey-Fiskaaen, overlege AFR, HUS

Jørn Henrik Vold, overlege, Psykiatrisk klinikk, HUS

 

Medarbeidere som har utviklet ADHD-veilederen har vært:

(overleger ved Avd. for rusmedisin, HUS)

Eirin Ellensen

Unn Merete Øyan Kalland

Hilde Fristad

Ingeborg Kaldestad

Petra Becker

Zainab Alibhai

Kjell Arne Johansson

Svein Skjøtskift

Gunn-Vivian Eide, overlege, Psykiatrisk klinikk, HUS

En stor takk til Anne Halmøy, overlege ved Kronstad DPS, for gode råd og korrigeringer underveis

 

Hvis du har forslag til endringer; rettelser eller tilføyelser, vil jeg gjerne ha tilbakemelding om dette. Send en epost til svein.skjotskift@helse-bergen.no med LOMMERUS i emnefeltet. Lommerus vil fra nå av bli oppdatert 1-2 ganger årlig, parallet med en mer regelmessig oppdatering av ADHD-veilederen.

 

Lokale prosedyrer, telefonnumre og kontaktadresser vil etterhvert bli fjernet fra denne utgaven.

 

Bergen, 20.desember 2023

Svein Skjøtskift (red.)

svein.skjotskift@helse-bergen.no

Overlege, Avdeling for rusmedisin

Haukeland universitetssjukehus, Bergen

Hva er rusproblemer? 

Man kan forstå rusproblemer på ulike måter – f.eks. som et ordensproblem, et moralsk problem eller et medisinsk problem. En moderne forståelsesmodell for hvordan rusproblemer oppstår og vedlikeholdes innebærer både sosiale, psykologiske og biologiske faktorer. Under de biologiske faktorene ser vi blant annet genetiske sårbarhetsfaktorer og nevroanatomiske endringer. Blant psykologiske faktorer finner vi verdisyn, motivasjon og personlighetstype. Blant de sosiale faktorene er ustabile oppvekstforhold, dårlige boforhold og arbeidsløshet kanskje de viktigste. Alle disse faktorene spiller en rolle når et rusproblem oppstår og utvikler seg. Rusproblemer starter som en dårlig vane. Med tiden, med hyppigere og større inntak av rusmidler, utvikles etter hvert en biologisk tilstand som har mye til felles med klassiske sykdommer. Alvorlig avhengighet av rusmidler bør derfor forstås og behandles som andre komplekse sykdommer med sammensatte årsaksfaktorer, der pasientens ansvar og vilje ofte spiller en underordnet rolle.

 

Denne forklaringsmodellen danner grunnlag for hvilke behandlingsmetoder som skal brukes. Det er sjelden at en ren biologisk, sosial eller psykologisk tilnærming er tilstrekkelig alene, det blir derfor oftest avgjørende å kunne integrere behandlingstiltakene. Det er også store individuelle forskjeller som gjør det viktig å ha et utvalg av ulike behandlingsmetoder til rådighet.