Definisjon
Status epilepticus (SE) er vanligvis definert som vedvarende eller gjentatte epileptiske anfall uten restitusjon mellom anfallene med varighet > 30 minutter1. Denne tidsrammen er særlig meningsfull når man skal drøfte komplikasjoner, sekveler og prognose. Fordi generaliserte tonisk-kloniske anfall (GTK) sjelden varer mer enn 1-2, maksimalt ca. 5 minutter23, er det i dag enighet om en operasjonell definisjon som for GTK-status avgrenser begrepet til anfallsaktivitet som varer > 5 minutter14. For andre former for SE er tidsrammene dårligere definert1.
Forekomst
Insidensen av SE varierer fra ca. 10 til > 40/100 000/år, med store forskjeller mellom aldersgruppene567.
Ca. 1/3 får SE som ledd i en akutt sykdom. Hos 1/3 er SE debutsymptomet på en epilepsi, og den siste 1/3 får SE i rammen av en etablert epilepsi8.
Det er mange årsaker til SE. Hos voksne uten kjent epilepsi er cerebrovaskulær sykdom hyppigst6. Videre er infeksjoner (f.eks. herpes encefalitt), inflammasjoner (f.eks. limbisk encefalitt og Rasmussens encefalitt), svulster, metabolske sykdommer inkludert mitokondriopatier, viktige årsaker. Hos pasienter med epilepsi er uteglemt medisin, rask medisinnedtrapping og infeksjoner viktigst.
Prognosen er best hos pasienter med kjent epilepsi9.
Den kliniske anfallsutformingen ved SE kan være svært varierende. Alle typer epileptiske anfall kan bli gjenstand for utvikling til SE. Det er nylig foreslått å inndele SE etter fire akser; dvs. semiologi, etiologi, EEG korrelat og alder1.
Semiologisk foreslås en inndeling etter omfanget av motoriske symptomer og påvirkning av bevisstheten.
a) Med fremtredende motoriske symptomer
b) Uten fremtredende motoriske symptomer
Alle tilfeller av SE, bortsett fra absens-status, kan skade hjernen. Særlig konvulsiv SE, i mindre grad også non-konvulsiv SE i form av fokale anfall med svekket bevissthet, er forbundet med sekveler og økt dødelighet. Det er derfor viktig å behandle SE raskt og planmessig. Den generelle mortalitet er ca. 20 %, men dødeligheten varierer sterkt med varigheten av SE, pasientens alder og den underliggende årsak10.
Viktig i diagnostikken er komparentopplysninger om epilepsi, alkoholinntak, medikamentinntak, intoksikasjoner eller alvorlige underliggende sykdom.
Viktig er også blodprøver til bestemmelse av glukose, blodgasser, elektrolytter, inkludert magnesium, ALAT, γGT, CK, kreatinin, medikamentanalyser og analyser for å utelukke metabolske årsaker, inkludert thyreoideafunksjonsprøver.
Cerebral CT, og ev. MR (inkludert diffusjonsopptak), må vurderes avhengig av bakgrunnsinformasjon og kliniske funn.
EEG bør tas så raskt som mulig, ideelt sett i tilknytning til anfallsepisoden.
Ved mistanke om infeksiøs eller autoimmun encefalitt vil spinalpunksjon og undersøkelse av nevroantistoffer være indisert. Hvis tilgjengelig bør nevronspesifikk enolase måles i serum.