Forklaring til undersøkelser

Maksimal inspiratorisk og ekspiratorisk trykk, også kalt PMI og PME.
Statisk undersøkelse, mål for styrke i respirasjonsmuskulatur ved hhv. inspirasjon og ekspirasjon.
Vurdering av respirasjonsstyrke i utredning av mulig underventilering, ved nevromuskulær sykdom og diafragmaparese.

Gjennomføring av test

Testen er statisk med motstand i apparatet.
MIP: Pasienten puster ut maksimalt, tar munnstykket i munnen og inhalerer maksimalt fra apparatet. (Det vil si testen utføres fra lungevolum tilsvarende residual volum (RV)).
MEP: Pasienten inhalerer maksimalt, tar munnstykket i munnen og blåser maksimalt mot apparatet. (Det vil si testen utføres fra lungevolum tilsvarende total lungekapasitet (TLK)).
Minst tre målinger av MIP og av MEP.
MIP måling utføres før MEP måling, ett minutt mellom hver test.
Platåtrykk som opprettholdes i ett sekund og krever mer enn 1,5 sekunder maksimal innsats beregnes automatisk av programvare. Platåtrykket er lavere enn topptrykket.
Beste to forsøk bør være innen 10 % eller 10 cmH2O.
Maksimal verdi av MIP og MEP rapporteres.

Tolkning

Oppgis vanligvis i cm H₂O eller kPa.
Det eksisterer formler ut fra kjønn og høyde for barn og voksne.
Nedre normalverdi for både MIP og MEP er rundt 70 cm H₂0 for kvinner og 80 cm H₂O for menn, men det er stor variasjon blant friske personer slik at en enkeltmåling har begrenset diagnostisk verdi. Negativ prediktiv verdi er derimot god slik at verdier over dette utelukker nedsatt kraft i respirasjonsmuskulatur.
Testen har god reproduserbarhet slik at fallende verdier i repeterte målinger hos enkelte individ vil kunne tyde på patologi.
Nedsatt både MIP og MEP kan sees hos pasienter med nevromuskulær sykdom. Isolert nedsatt MIP kan sees hos pasienter med diafragmaparese.