Behandling/håndtering av pasienter med mistenkt/påvist Covid-19 på sengepost

Dette dokumentet omhandler behandling/håndtering av pasienter på sengepost med mistenkt/påvist Covid-19 (Coronavirus/SARS-CoV-2), og er ment som utfyllende beslutningsstøtte for vaktgående leger. Det vises generelt til oppdaterte Nivå 1- og 2-prosedyrer, som vil være førende på sykehuset. For pasienter som er intensivkrevende, se egne retningslinjer. Lav terskel for kontakt/vurdering sammen med intensivkompetent lege ved ustabil pasient. Se også COVID-19 i Håndbok for Infeksjonsmedisin.

Pasienter med Covid-19 vil oftest klinisk fremstå med «en-organsvikt» (oftest respirasjonssvikt) med oksygeneringssvikt og febrilia. Dertil vil en del av pasientene være utslitt etter stort respirasjonsarbeidet før innleggelse. På sengepost anbefaler vi på dette grunnlag at man har fokus på nedenstående (dette må på ingen måte medføre at man overser annen patologi – gjeldende regler for smittevern må følges):

1. Oksygen! For enkelte pasienter vil O₂ på nesegrime være tilstrekkelig, men mange vil trenge O₂ på åpen maske eller lukket maske med reservoar (mål: >92 % men avhengig av respirasjonsfrekvens (RF), oksygenhunger og om pasienten er i forværring el i stabil fase). Monitorér SpO₂, RF, evt. arterielle blodgasser OG endring over tid. Noen pasienter vil også profitere på NIV eller Optiflow. Behov vurderes i samråd med intensivkyndig overlege i hvert enkelt tilfelle.
2. Feber. Febrilia er en beskyttende mekanisme hos infeksjonspasienter, men for Covid-pasientene vil febertoppene ofte medføre økt respirasjonsarbeid (økt RF/hyperventilasjon) og derved økt O₂- og energibehov. Dette kan slite ut pasientene og bør unngås. Vær derfor liberal med febernedsettende: Paracetamol (førstevalg), ekstern kjøling og ibuprofen (andrevalg).
3. Tørrhoste/obstruktivt bilde. Symptomatisk behandling med Atrovent og Ventoline på forstøver/kammer inntil x 4-6. Dersom pasienten bruker faste bronkiolytika eller inhalasjonssteroider beholdes eller økes disse.
4. Lungefysio. Stillingsendring (side-/mageleie) og mobilsering til sengekant og stol er viktig hos alle pasienter. Avhengig av klinisk bilde, i tillegg lungefysio med fokus på: Teknikker for hostekontroll, dyspnesenkende tiltak (hvilestillinger, manuelle teknikker, leppepust ev. puste mot motstand) og sekretmobilisering (PEP-fløyte, drenasjeteknikker).
5. Væske og elektrolytter. Monitorer tett behovet for væske og elektrolytter. Pasientene bør ikke overvæskes, men mange har hatt langvarig feber og økt respirasjonsarbeid og vil være intravasalt dehydrerte.
6. Systemiske kortikosteroider: Ved alvorlig respirasjonssvikt (def.: RF >30, eller SaO₂ ≤93 %, eller PaO₂/FiO₂ ≤40, eller lungeinfiltrater som omfatter >50 % av lungeparenkymet) gis deksametason 6 mg x 1 (p.o. eller i.v.) eller hydrokortison 50 mg x 3 i.v. i inntil 10 dager, fortrinnsvis >7 dager fra symptomdebut dersom tidspunkt for symptomdebut er sikker. Systemiske kortikosterioder er skal ikke gis til pasienter med mindre alvorlig sykdom.
7. Antibiotika. Antibiotika skal ikke gis rutinemessig, men kun ved reell mistanke om bakteriell infeksjon. Vanlige retningslinjer for antibiotikabruk i sykehus skal følges. Ta ekspektorat (førstevalg) eller nasopharynxpensel (andrevalg) til dyrkning før man ev. starter antibiotika. I influensasesong og sykehistorie <48 timer vurder også oseltamivir (Tamiflu) til prøvesvar foreligger.
8. Ernæring. En del pasienter har tydelige GI-symptomer/-tegn, andre har vært medtatte over tid med dårlig matlyst. Felles for dem vil være at de er i en katabol fase og også vil kunne få en lettgradig/moderat ketoacidose («sultketose») som vil bidra til å øke respirasjonsarbeidet. Tilse derfor adekvat enteral ernæring, ev. via nasogastrisk sonde. Dersom ikke enteral ernæring lykkes, er det indikasjon for parenteral ernæring.
9. Tromboseprofylakse. Tromboseprofylakse gis til alle med mindre det foreligger kontraindikasjoner.
10. Stresset pasient. Angst øker RF og HR unødig hos allerede sliten pasient. Vurder oksazepam dersom ikke annen kontraindikasjon/tegn til type II-respirasjonssvikt.
11. Behandlingsnivå. Det er viktig å kartlegge behandlingsnivå tidlig for å identifisere pasienter hvor intensivbehandling kan være hensiktsmessig.