Hypermobilitet

Sist oppdatert: 03.08.2023
Utgiver: Vestre Viken HF
Versjon: 0.1
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Beskrivelse 

Økt leddbevegelighet er vanlig, 1 av 5 har lokalisert eller generell hypermobilitet. Symptomatiske og hemmende hypermobilitet er mindre vanlig, ca 1 av 500 av den generelle befolkningen. Lokalisert eller mer generalisert hypermobilitet er mer vanlig blant barn, kvinner (gjelder for alle aldre) og blant asiatere og vest-afrikanere. Det blir gjerne bedre med årene. Ofte kan det være familiært.

Klinikk 

Typiske kliniske funn ved hypermobilitetssyndrom:

  1. Økt leddbevegelighet: Pasienter med hypermobilitetssyndrom har større bevegelsesomfang i leddene enn normalt.
  2. Smerte: Smerter i ledd og muskler er vanlig, spesielt etter fysisk aktivitet eller langvarig belastning.
  3. Hyppige forstuinger og forstrekninger: Pasienter med hypermobilitetssyndrom er mer utsatt for skader som forstuinger, forstrekninger og dislokasjoner.
  4. Leddinstabilitet: Leddene kan føles ustabile eller "løse", noe som kan føre til subluksasjon eller dislokasjon.
  5. Tretthet: Økt tretthet og muskelsvakhet kan forekomme som følge av anstrengelser for å stabilisere leddene.
  6. Fordøyelsesproblemer: Enkelte pasienter kan ha funksjonelle mage-tarm-problemer som irritabel tarm-syndrom (IBS).
  7. Dårlig propriocepsjon: Redusert oppfatning av kroppens plassering og bevegelse kan føre til redusert koordinasjon og balanse.
  8. Hudforandringer: Noen pasienter med hypermobilitetssyndrom kan ha økt hudelastisitet og tynn, lett skadet hud.
  9. Skoliose: Unormal krumning av ryggraden kan forekomme hos noen pasienter.
  10. Ortostatisk intoleranse: Problemer med å regulere blodtrykket når man skifter stilling, noe som kan føre til svimmelhet og besvimelse.

 

Det er viktig å merke seg at ikke alle pasienter med hypermobilitetssyndrom vil oppleve alle disse funnene, og det kan variere betydelig i alvorlighetsgrad fra person til person.

Diagnostikk 

Det er viktig med diagnostiske kriterier.

Ved hEDS (hypermobil Ehlers-Danlos syndrom) er hypermobiliteten generalisert, mens det ved HSD (hypermobility spectrum disorder) kan være generalisert, lokal/regional, perifer (små ledd).
Genetisk testing utføres bare ved sikker patologi fra andre organsystemer og er ikke nyttig hos personer som kun er hypermobile.

 

En sjelden gang er økt leddbevegelighet et symptom på bindevevssykdom. Ehlers-Danlos syndrom er den av bindevevssykdomsgruppene som hyppigst er assosiert med overbevegelige ledd, og den vanligste typen er hypermobil EDS (hEDS). Denne tilstanden kan behandles på lik linje med øvrige smertefulle tilstander i muskel- og skjelettsystemet.

 

Samle pasientens medisinske historie, inkludert tidligere skader, smerte, kroniske tilstander, og familiens historie med hypermobilitet eller tilknyttede tilstander som Ehlers-Danlos syndrom.

Ytterligere fysiske undersøkelser:

  • Vurder muskelstyrke, propriocepsjon, og balanse.
  • Undersøk leddene for tegn på instabilitet, betennelse, eller tidligere skader.
  • Sjekk huden for unormal elastisitet og arrdannelse.
  • I noen tilfeller kan det være nødvendig med ytterligere tester, som røntgen, MR, eller genetisk testing, for å utelukke andre tilstander eller bekrefte en tilknyttet sykdom som Ehlers-Danlos syndrom.

Beighton score 

Beighton score (Grahame et al 1998) er en mye brukt måte å vurdere generell leddbevegelighet på, og benyttes både i diagnosekriterier for EDS hypermobil type (Beighton et al 1997) og hypermobilitetssyndrom (Grahame et al 1998).

Disse to tilstandene kan med dagens diagnosekriterier ikke skilles fra hverandre (Tinkle et al 2009, Remvig et al 2011).

For å oppnå poeng på Beighton score må målet nåes med letthet uten overdrevet trykk.

Beighton brukes ikke under 3 år fordi disse barna ennå ikke har oppnådd fullstendig ossifisering av epifysene, og som et resultat har alle disse barna overdrevne bevegelsesutslag i leddene.

 

Beighton score inkluderer følgende undersøkelser:

  • a) Passiv dorsal fleksjon av lillefingeren til mer enn 90 grader (1 poeng for hver hånd).

  • b) Passiv tommelapposisjon mot underarmen (1 poeng for hver hånd).

  • c) Hyperextension av albueleddet mer enn 10 grader (1 poeng for hver arm).

  • d) Hyperextension av kneleddet mer enn 10 grader (1 poeng for hvert ben).

  • e) Evne til å plassere håndflatene på gulvet mens man bøyer seg fremover med strake knær (1 poeng).

 

En score på 4 eller høyere ut av 9 mulige poeng indikerer generell hypermobilitet.

 

Generalisert hypermobilitet i henhold til alder:

Beighton ≥4 for de over 50 år

Beighton ≥ 5 for de under 50 år

Beighton ≥ 6 før pubertet

Behandling 

Smerter og funksjonstap hos personer med økt leddbevegelighet skal behandles på samme måte som smerter og funksjonstap i muskel- og skjelettsystemet generelt. Individuelt tilpasset aktivitet og trening er aktuelle tiltak, eventuelt i kombinasjon med medikamentelle og mestringsrettede tiltak. Noen pasienter kan ha behov for tilpasning av ortopediske hjelpemidler for å støtte opp under aktivitet og trening.

Referanser 

Kilder:

Clinical manifestations and diagnosis of hypermobile Ehlers-Danlos syndrome and hypermobility spectrum disorder - UpToDate

Castori M, Tinkle B, Levy H, Grahame R, Malfait F, Hakim A. 2017. A framework for the classification of joint hypermobility and related conditions. Am J Med Genet Part C Semin Med Genet 175C:148–157

Hypermobilitet - utredning i spesialisthelsetjenesten - Oslo universitetssykehus (oslo-universitetssykehus.no)