Den døende pasienten

Det er viktig å kartlegge og avklare om pasienter er døende slik at man kan ivareta pasientens ønsker og behov i livets sluttfase. Vurderingen om at pasienten er døende må formidles til pasient og ev. pårørende slik at alle rundt pasienten er innforstått med situasjonen.

Tabellen er basert på amerikanske og brasilianske innleggelser på akutt palliativ enhet. Den kan være til hjelp for å anslå tid til død når det er dager igjen. Merk at tidspunktet for disse tegnene varierer og det er stor forskjell fra pasient til pasient.

Tall i prosent angir hvor ofte dette er til stede de siste 3 dager. Generelt er sensitiviteten ganske dårlig (11–66 %), mens spesifisiteten er ganske god (78–99 %). Det betyr at ofte er ikke disse tegnene til stede før død, mens når noen av de er til stede så kan de være sterke indikatorer på snarlig død hos pasienter med kort forventet levetid.

• Dyspné
• Smerter
• Surkling
• Forvirring
• Delirium/agitasjon
• Kvalme og oppkast

Behandlingsavklaring

Helsepersonell må sikre at det ikke blir igangsatt meningsløs resuscitering (HLR-) og dokumentere dette. Man bør i utgangspunktet ikke foreta diagnostikk som ikke har direkte konsekvens for bedring av livskvalitet (radiologiske eller biokjemiske), samt unngå smertefulle og/eller plagsomme prosedyrer. Pasienter som er døende, bør ikke flyttes hvis det ikke er meget sterke grunner til dette.

Avmedisinering

• Unødvendige medisiner bør seponeres, og medikasjon som ikke skal behandle symptomer eller forebygge disse bør som hovedregel seponeres. Dette kan dreie seg om hjertemedisiner, protonpumpehemmere etc.
• Ernæringsintervensjoner bør avsluttes og mengde væske eller seponering av væskebehandling bør vurderes. For mer informasjon se Underernæring og ernæringsintervensjon.

Ikke-farmakologisk behandling

• God pleie er viktig. Å ha en person/pårørende til stede kan være beroligende og ingen bør dø alene.
• Stillingsendring kan forebygge smerter, bedre pust og forhindre/avlaste trykksår.
• Godt munnstell kan redusere tørstefølelse, bidra til at det er lettere å puste og kan muliggjøre snakk.

Administrasjonsform
Subkutan behandling er oftest å foretrekke. Det er relativt smertefritt å anlegge sammenlignet med intravenøs. Rektal administrering er ubehagelig og peroral administrering må ofte avsluttes. Alle de viktigste medikamentene i livets sluttfase kan administreres subkutant (også steroider og væske). Intravenøs behandling er å foretrekke dersom det kreves raskest mulig tid fra administrasjon til klinisk effekt. Eksempelvis vil dette være ved fluktuerende forløp og agitasjon, lindrende sedering, gjentatte kramper og sterke gjennombruddssmerter. For mer utfyllende informasjon om ulike administrasjonsformer se Administrasjonsformer for medikamenter. Om det er ønskelig med mer informasjon om smertepumpe se Smertepumpe.

Lindrende skrin og de fire medikamentene

De vanligste symptomene (nevnt ovenfor) kan lindres med et begrenset antall medikamenter. Det er bred konsensus om at morfin (smerter og dyspné), midazolam (uro, kvalme og agitasjon) og haloperidol (kvalme, uro og delirium) er de viktigste for å håndtere disse symptomene. Glykopyrron (eller skopolamin) er ofte det fjerde medikamentet som sikrer lindring av ev. plagsom sekresjon (dødsralling, surkling etc.). Ved å samle de fire medikamentene i et skrin (lindrende skrin(UNN)/medikamentskrin vaksne (Helse Bergen)), sammen med utstyr og algoritmer for bruk, kan man sikre tilgang for pasientene og deres behandlere.