Bekken

Diagnostisering av bekkenfrakturer hører til under C i primærundersøkelsen etter ABCDE-prinsipper. Bekkenfrakturer kan potensielt blø mye og kan trenge stabilisering tidlig.

Hele bekkenregionen, inkludert perineum og genitalia inspiseres; vær obs på hematomer, blod i meatus uretrae/ vagina eller benlengdeforskjell, og om de to spina iliaca anterior superior er symmetriske og på samme høyde. Klinisk testing av bekkenets stabilitet ved hjelp av palpasjon eller kompresjon av bekkenet har liten verdi og skal ikke gjøres, da du i verste fall kan omgjøre en stabil situasjon til en ukontrollerbar blødning.

Man gjør ikke logroll på pasienter med bekkenskader om det ikke er penetrerende traume. Logroll kan forskyve frakturen og man kan forårsake (re)blødning. Hvis log roll likevel må gjøres, skal pasienten snues mot den uskadede eller minst skadde siden.

Røntgen bekken (AP) tas på traumestuen.

Ved mistanke om fraktur skal ytterligere diagnostikk gjøres med CT.

Bekkenfrakturer klassifiseres etter AO i samarbeid av ortoped og radiolog.

Isolerte ringbrudd i det indre bekkenet (f.eks. isolert ramusfraktur)

uten dislokasjon, er oftest stabile og trenger ikke stabilisering.

Åpen bok skade (åpning i symfysen eller den indre bekkenringen)

trenger stabilisering med laken/slynge for å minske volumet i det lille bekkenet og for å reponere frakturen/dislokasjonen og evt minske blødning.

Lakenet skal sitte over throchanterområdet. I tillegg bør også laken eller teip rundt knærne vurderes, for å holde beina i innadrotasjon, da dette bidrar til å "lukke" bekkenringen.

Skjæringsfrakturer, der den ene bekkenhalvdelen er dislosert kranialt

reponeres ved manuell traksjon i det korteste beinet. Husk å holde drag imot traksjonsretningen ved reponering.

Legg på laken/ slynge som initial stabilisering. Den skal ligge i trokanternivå.

Ved ustabile bekkenfrakturer

foreligger det ofte andre alvorlige skader med risiko for stort blodtap. Derfor er hovedmålet resuscitering og blødningskontroll etter "damage control"-prinsippene.

Ved bekkenfrakturer, er teamlederen ansvarlig for initial vurdering og råd om videre forløp.

Ortopedisk vakthavende 972546 i traumeteamet er ansvarlig for vurdering og håndtering av frakturen.

Initial behandling vil oftest være bekkenslynge og blodprodukter. Husk kontrollbilde (røntgen eller CT). Om pasienten ikke responderer på initial stabilisering og resuscitering må man vurdere om det er indikasjon for bekkenpakking/angiografi, evt ekstern fiksering eller C-clamp. Perkutan stabilisering med iliosacrale skruer for stabilisering av bakre bekkenringen kan vurderes.

Embolisering av kar ved hjelp av angiografi kan være indisert ved pågående blødning, men pasienten må kunne tåle minimun 1 times operasjonstid på angiolab. Kontakt intervansjonsradiolog tidlig.

Bekkenpakking er alternativet om pasienten ikke reponderer på resuscitering, og man ikke har mulighet for angiografi (eller pasienten ikke er stabil nok til å gjennomgå angiografi).

Bekkenpakking gjøres sjelden, men da som oftest i forbindelse med traumelaparatomi. Det pakkes ekstraperitonealt. Midtlinjesnitt fra umbilicus til symfyse. Gå gjennom rectusmuskulatur, men ikke gjennom peritoneum. Hematomet har ofte dissikert vevet, men man skal pakke det lille bekken med tre store duker (to på barn) på hver side. Man pakker vekselvis fra hver side, den som assisterer beskytter iliacakarene ved å holde dem til side. Etter pakking kan man også sette ekstern fiksasjon om nødvendig. Man lukker ikke abdomen etter pakking, bruk VAC-pac. Utpakking skjer innen 24-36 timer for å vurdere blødning.

Prosedyrer (Bekkenpakking)

Spesielle bekkenfrakturer skal håndteres på OUS Ullevål, se Bekkenfrakturer i Traumemanualen (OUS)

(Åpne bekkenfrakturer, bekkenfakturer hos barn og komplekse frakturer i sacrum opereres ved Nasjonal behandlingstjeneste for særlig avansert bekkenkirurgi, OUS Ullevål).

Ved blod i meatus urethrae eller vagina, genitalt hematom, åpen-bok-frakturer, alvorlig disloserte frakturer i fremre bekkenring eller vertikalt ustabile frakturer, må mulig skade av urinveiene mistenkes. Forsiktig kateterisering kan forsøkes én gang transurethralt. Ved motstand er det lav terskel for å konferere med urolog og å legge inn suprapubisk kateter.