Glukosebelastning

Diagnostikk av svangerskapsdiabetes og diabetes mellitus hos gravide etter uke 16, og diagnostikk av diabetes mellitus hos andre pasienter der HbA1c ikke kan brukes.

Ved endret levetid av de røde blodlegemene påvirkes HbA1c. Diagnostikk med glukosemålinger (glukosebelastning eller fastende glukose) bør benyttes ved:

• Nedsatt nyrefunksjon (GFR < 60 mL/min)
• Jernmangelanemi og behandling med jerntilskudd
• Vitamin B12-mangel og behandling med vitamin B12-tilskudd
• Hemolytiske tilstander
• Aplastisk anemi
• Beinmargssuppresjon (feks ved kronisk alkoholisme)
• Større blødninger
• Behandling med erytropoietin
• Leversvikt
• Rask utvikling av diabetes (< 2 måneder, særlig ved diabetes type 1), fordi det da kan være manglende samsvar mellom HbA1c-resultatet og glukosenivået i blodet.
• Blodtransfusjoner (innblanding av blodlegemer fra blodgiver vil påvirke resultatet).
• Enkelte hemoglobinvarianter kan også føre til feil HbA1c-verdier (avhengig av analysemetode).

Diagnosen diabetes mellitus anses sikker dersom fastende venøs glukose er ≥7,0 mmol/L i minst to ulike prøver, og glukosebelastning er da unødvendig.

Helsedirektoratet anbefaler at glukosebelastning utføres i svangerskapsuke 24 - 28 hos gravide som oppfyller ett eller flere av følgende kriterier:

• Alder >25 år (førstegangsfødende)
• Alder >40 år for flergangsfødende uten andre risikofaktorer
• KMI >25 kg/m2 (pregravid vekt)
• Etnisk bakgrunn fra land utenom Europa
• Førstegradsslektninger med diabetes

Tillegg for flergangsfødende: Tidligere påvist svangerskapsdiabetes, nedsatt glukosetoleranse eller svangerskaps- og fødselskomplikasjoner som er assosiert med svangerskapsdiabetes.

Kontraindikasjoner

Kontraindikasjoner er kjent diabetes og fedmeopererte pasienter.

Prøven utsettes ved feber >38 grader, akutt sykdom/sykdomsfølelse, kvalme som tilsier at det ikke er mulig å gjennomføre, behandling med Celeston siste 14 dager eller annen akutt behandling med steroider.

Pasientforberedelse og gjennomføring
Glukosebelastning skal gjennomføres i tråd med Noklus’ anbefaling for praktisk gjennomføring av glukosebelastning (2).

På barn benyttes interne retningslinjer for Vestre Viken, se e-håndbok MBK-DS Glukosebelastning på barn

Infobrev til pasienter som skal utføre belastning på sykehus:
Voksne: Infobrev Glukosebelastning VV

Barn: Infobrev Glukosebelastning på barn (kun Drammen)

Analysering
Fastende glukose og glukose etter glukosebelastning kan analyseres lokalt på pasientnært analyseinstrument eller på samarbeidende laboratorium. Pasientnære analyseinstrumenter som brukes diagnostisk, bør være anbefalt av Noklus. Det stilles imidlertid krav til analysekvalitet ikke bare for pasientnære analyseinstrumenter, men også for analyseinstrumenter på sykehuslaboratorier og private laboratorier (1–3).

Prøvemateriale

Heparinplasma med gel, alternativt heparinplasma uten gel hvor plasma avpipetteres umiddelbart etter sentrifugering.

Prøvebehandling

Prøven sentrifugeres umiddelbart for å unngå at blodcellene forbruker glukosen og gir falsk lav verdi. Dersom prøven likevel ikke blir sentrifugert umiddelbart, bør tid til sentrifugering noteres slik at denne usikkerhetsfaktoren kan vurderes når svaret foreligger. Glukoseverdien i en usentrifugert prøve faller med 5-7 % pr time, noe som skyldes at blodceller forbruker glukose i prøverøret.

Holdbarhet

Holdbar i 2 døgn i ved 2-8 grader.

Dersom pasienten ikke har symptomer på diabetes eller det ikke er klinisk mistanke om diabetes, kreves to tester over de diagnostiske grensene før diagnosen diabetes mellitus stilles. Når det gjelder svangerskapsdiabetes kreves kun en verdi over diagnostisk grense. Se forøvrig beskrivelse under avsnittet tolkning/vurdering.

Fastende glukoseverdi ≥7,0 mmol/L og/eller 2-timers verdi ≥11,1 mmol/L er diagnostisk for diabetes mellitus, også hos gravide. Hvis det ikke er klinisk mistanke eller symptomer på diabetes, kreves to glukoseverdier over de diagnostiske grensene før diagnosen stilles.

Hvis pasienten har tilfeldig plasma-glukose ≥11,1 mmol/L og symptomer på diabetes er det ikke behov for ny prøve for at diagnosen stilles.

Svangerskapsdiabetes defineres som hyperglykemi som oppstår eller diagnostiseres under svangerskapet. Diagnosen stilles ved minst en verdi i følgende områder etter glukosebelastning, uavhengig av tidspunkt i svangerskapet: fastende plasma-glukose 5,3 - 6,9 mmol/L og/eller glukose 2-timer 9,0 – 11,0 mmol/L.

For ikke-gravide klassifiseres fastende glukose i området 6,1 - 6,9 og/eller glukose 2-timers verdi i området 7,8 - 11,0 som høy risiko for diabetes.

Hvis pasienten av spesielle grunner undersøkes med to forskjellige diagnostiske tester og begge er over de diagnostiske grensene, har pasienten diabetes. Hvis to forskjellige tester er gir ulik konklusjon med hensyn til kriteriene for diagnostikk av diabetes, gjentas testen som har gitt et resultat over den diagnostiske grensen. Diagnosen stilles hvis den gjentatte testen er over den diagnostiske grensen.

I 2016 - 2017 publiserte Helsedirektoratet nye nasjonalfaglige retningslinjer for diabetes og svangerskapsdiabetes med tilhørende flytskjema (lenker: diabetes og svangerskapsdiabetes). Disse nasjonalfaglige retningslinjene ligger til grunn for anbefalingene i dette dokumentet.

Diabetes mellitus diagnostiseres ved at minst ett av følgende kriterier er oppfylt:

• HbA1c ≥6,5 %
• fastende plasma-glukose ≥7,0 mmol/L
• plasma-glukose ≥11,1 mmol/L to timer etter en oral glukosetoleransetest

I 2012 besluttet Helsedirektoratet at HbA1c skulle brukes som primært diagnostikum for diabetes mellitus i Norge når det er mulig. Når det finnes tre ulike kriterier, vil man noen ganger oppleve at pasient kan ha en verdi over den diagnostiske grensen kun for en av analysene. Kriteriene fanger ikke nødvendigvis opp de samme personene.

Med svangerskapsdiabetes menes hyperglykemi som oppstår eller diagnostiseres under svangerskapet. Diagnosen stilles ved minst en verdi i angitte områder etter glukosebelastning, uavhengig av tidspunkt i svangerskapet (se tabell under referanseområde).

Svangerskapsdiabetes skyldes oftest en kombinasjon av insulinresistens og en redusert evne til økt insulinproduksjon. I 2. trimester øker graden av insulinresistens fysiologisk. I siste halvdel av svangerskapet er insulinresistensen 40 - 60 % høyere enn utgangsverdien hos alle gravide. Dette skyldes hovedsakelig virkninger av hormoner fra placenta, og antas å være en gunstig fysiologisk endring for å sikre fosteret nok næringsstoffer. Overvektige kvinner som har økt insulinresistens allerede før svangerskapet, vil bli tilsvarende mer insulinresistente i løpet av svangerskapet. Gravide som ikke kan øke insulinutskillelsen nok i forhold til de økte behovene i svangerskapet, vil kunne få en økning i glukosenivået som overstiger de diagnostiske grensene for svangerskapsdiabetes. Vanligvis normaliseres hyperglykemien rett etter fødselen, men de som har hatt svangerskapsdiabetes har betydelig økt risiko for å få diabetes senere. Det er viktig å diagnostisere svangerskapsdiabetes fordi det indikerer økt risiko for komplikasjoner både for mor og barn på kort og lang sikt.

Noen kvinner vil imidlertid ha diabetes som oppstod før graviditeten, men som først blir oppdaget i svangerskapet (pregestasjonell diabetes). Pregestasjonell diabetes type 1 og type 2 medfører en betydelig økt risiko for komplikasjoner både for mor og barn. Derfor bør udiagnostisert diabetes helst oppdages før graviditet planlegges, eller så tidlig som mulig i svangerskapet.

Utførende laboratorium: Bærum sykehus

- Instrument: Atellica (Siemens)

- Metode: Fotometri

Utførende laboratorium: Drammen og Kongsberg sykehus

- Instrument: Alinity (Abbott)

- Metode: Fotometri

Utførende laboratorium: Ringerike sykehus

- Instrument: Cobas 6000 (Roche)

- Metode: Fotometri

Se utførende laboratorium under Analytisk og biologisk variasjon