APTT (aktivert partiell tromboplastintid), P

APTT (tidligere Cephotest) er en test for kontaktaktiveringstid. Plasma inkuberes med et reagens som inneholder fosfolipidpartikler og en aktivator av koagulasjonsfaktor XII. Deretter tilsettes kalsiumklorid, og tid til klott måles (i sekund). Fosfolipidpartiklene er nødvendige for interaksjon mellom koagulasjonsfaktorene, og eksponering av negativt ladde fosfolipider er en funksjon som celleoverflatene (fremfor alt på trombocyttene) har in vivo. Aktivatoren er negativt ladde partikler som f.eks silica, ellaginsyre eller kaolin. APTT måler den samlete aktiviteten/funksjonen til koagulasjonsfaktor I (fibrinogen), II (protrombin), V, VIII, IX, X, XI og XII, i tillegg til prekallikrein og høymolekylært kininogen (HMWK). APTT er ikke følsom for mangel/dysfunksjon på koagulasjonsfaktor VII og XIII. APTT kan også være følsom for tilstedeværelse av fosfolipidantistoffer.

Monitorering av behandling med ufraksjonert heparin (standardheparin, ikke lavmolekylært heparin (LMWH)). Ved spørsmål om forbrukskoagulopati (disseminert intravaskulær koagulasjon (DIC)) og ved utredning av blødningstilstander. APTT-resultatet er ikke vist å kunne predikere alvorlig blødning i forbindelse med kirurgiske inngrep, og generelt sett er APTT derfor ikke indisert preoperativt uten personlig historie eller familiehistorie på økt blødningstendens. Ved blødning og/eller mistanke om overdosering/akkumulering med direkte perorale antikoagulantia (DOAK) kan APTT være nyttig sammen med INR (protrombintid) for å vurdere antikoagulasjonseffekten kvalitativt. Konsentrasjonsmåling av DOAK er imidlertid anbefalt ved slik mistanke.

Pasientforberedelse

Ved intravenøs behandling med ufraksjonert heparin kan første kontrollprøve tas 4-6 timer etter start av behandlingen, og deretter 1–2 ganger per døgn.

Prøvetaking

Citratplasma. Sentrifugeres snarest mulig. Sentrifugering og analysering bør utføres innen 8 timer etter prøvetaking (innen 1 timer dersom pasienten behandles med heparin) (1). Frysing av plasma kan medføre store endringer i APTT. Pasientene må oftest henvende seg til nærmeste sykehuslaboratorium for prøvetaking fordi dette kan være vanskelig å få til i primærhelsetjenesten. Prøvetaking fra kateter eller arteriekran frarådes da dette kan føre til forurensing med heparin eller fortynning av prøven. Dersom det ikke er mulig å ta prøve på annen måte må strenge kriterier for prøvetaking fra kateter (med kasteglass) praktiseres.

APTT er følsom for feil i den preanalytiske fasen (prøve tatt fra kateter, lang transporttid (faktor VIII og V reduseres etter 2–4 timer noe som kan gi falsk for lang APTT), underfylling av prøverør, feil prøverør, feil antikoagulantia i prøverør), og ved mistanke om dette bør ny prøve tas, fortrinnsvis ved sykehuslaboratorium.

Kvinner og menn: 23–36 s (2).

Terapeutisk område ved heparinbehandling: 56–86 s (3).

Metode: Optisk klottdeteksjon. aPTT-Screen (Roche) analyseres på Cobas t711 Nordbyhagen og t511 Kongsvinger.

Forlenget APTT kan sees ved mangel/dysfunksjon av en enkelt koagulasjonsfaktor eller flere koagulasjonsfaktorer (faktor I (fibrinogen), II (protrombin), V, VIII, IX, X, XI eller XII). Følsomheten vil kunne variere med APTT-reagenset som benyttes, og mild mangel/dysfunksjon på koagulasjonsfaktorer kan forekomme uten at APTT øker utenfor referanseområdet. APTT forlenges ikke ved mangel/dysfunksjon på faktor VII eller XIII. Arvelig mangel/dysfunksjon er sjelden, men de hyppigst forekommende er hemofili A (mangel/dysfunksjon på faktor VIII) og hemofili B (mangel/dysfunksjon på faktor IX). APTT vil kunne være forlenget hos pasienter med von Willebrands sykdom dersom konsentrasjonen av faktor VIII er redusert, men APTT er innenfor referanseområdet ved mild kvantitativ mangel på von Willebrand faktor (type I). Ervervede tilstander der APTT kan være forlenget er forbrukskoagulopati (DIC), leversvikt og vitamin K-mangel. Ufraksjonert heparin reduserer hovedsakelig aktiviteten av faktor II og X, og APTT benyttes derfor til monitorering av antikoagulasjonseffekten ved behandling med ufraksjonert heparin. Andre antikoagulasjonsmidler som kan gi forlenget APTT er warfarin, LMWH og DOAK (dabigatran, rivaroxaban, apixaban og edoxaban), men APTT er ikke egnet til å kvantitativt vurdere antikoagulasjonseffekten av disse legemidlene. Hos pasienter med tilfeldig oppdaget isolert forlenget APTT (ingen blødning og normal PT-INR) kan årsaken være tilstedeværelse av antistoffer (lupus antikoagulant), men pasienten kan også ha mangel/dysfunksjon på faktor XII, prekallikrein eller HMWK, som ikke har noen kjent klinisk betydning. En svært sjelden, men alvorlig årsak til forlenget APTT er inhibitor (antistoff) mot koagulasjonsfaktor (hyppigst faktor VIII). Kliniske opplysninger er viktig ved tolkning av forlenget APTT. Dersom årsaken ikke er kjent fra før er mixing av pasientprøven med normalplasma nødvendig. Etter blanding av 1 del pasientplasma og 1 del normalplasma måles APTT på nytt direkte og etter inkubering i 37⁰C.

Ved bruk av APTT er det viktig å huske at flere ulike koagulasjonsfaktorer kan påvirke resultatet. Ved akuttfase vil f.eks. faktor VIII øke slik at mangel/dysfunksjon på en av de andre koagulasjonsfaktorene kan maskeres (normal APTT til tross for mangel/dysfunksjon på koagulasjonsfaktor). Ved normal APTT og fortsatt sterk klinisk mistanke om blødersykdom bør man derfor gå videre og undersøke på mer spesifikke analyser. Normal APTT kan sees ved mild mangel/dysfunksjon på koagulasjonsfaktor (avhengig av følsomheten til reagenset). Ved mild kvantitativ mangel på von Willebrand faktor (type I), ved platedefekter og ved mangel/dysfunksjon på faktor VII og XIII vil APTT være innenfor referanseområdet.

Se Analytisk og biologisk variasjon.