Hyponatremi

Sist oppdatert: 27.05.2024
Utgiver: Diakonhjemmet sykehus
Versjon: 1.5
Forfatter: Kiarash Tazmini
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Definisjon 

Definisjon
Lett 130–136 mmol/L
Moderat 125–129 mmol/L
Alvorlig < 125 mmol/L

Bakgrunn 

Hyponatremi er den vanligste elektrolyttforstyrrelsen i klinisk praksis og er assosiert med lengre sykehusopphold, økt morbiditet og mortalitet. Vanligvis presenterer hyponatremi seg som en kronisk tilstand med diffuse symptomer, og ofte preges det kliniske bildet av utløsende sykdommer (f.eks. hjertesvikt). Kronisk hyponatremi er også assosiert med økt risiko for osteoporose, falltendens og fakturer. Underliggende patologi kan være alvorlig og bør alltid utredes. Som regel er det god tid til utredning, men akutt hyponatremi (< 48 timer) kan føre til livsfarlig hjerneødem som krevet rask korreksjon av natrium. Videre kan for rask korreksjon av kronisk hyponatremi føre til alvorlige komplikasjoner i form av osmotisk demyeliniseringssyndrom (ODS) og korreksjonshastigheten må derfor observeres nøye.

Årsaker og diagnostikk 

Hyponatremi – differensialdiagnostikk

 

Generelt

  • Har pasienten akutt (< 48 timer) eller kronisk (≥ 48 timer, vanligst) hyponatremi?
  • Anamnese og klinisk undersøkelse med vurdering av pasientens volumstatus:
    • Har pasienten kjent levercirrhose, hjertesvikt? Har det tilkommet vektendring?
    • Er pasienten hypovolem, normovolem eller hypervolem?
      • Funn ved hypovolemi: ortostatisme, takykardi, hypotensjon, tørre slimhinner.
      • Funn ved hypervolemi: halsvenestuvning, lungestuvning, ascites, perifere ødemer.
  • Hydrering, ernæring og naturlige funksjoner:
    • Estimert væskeinntak per døgn, matinntak, vannlatning, avføring og ev. oppkast.
  • Bruker pasienten legemidler som kan gi hyponatremi?
  • ADH-stimuli: Opplever pasienten smerte, kvalme, stress eller angst?

 

Blodprøver

CRP, leukocytter, Hb, hematokrit, glukose, natrium, kalium, kreatinin, karbamid, urinsyre, albumin, kortisol, TSH og fritt-T4. Arteriell blodgass, pro-BNP og lever- galleprøver kan være nyttig ved uklar differensialdiagnostikk. Copeptin måles ikke rutinemessig. Ev. andre blodprøver avhengig av anamnese og kliniske funn. Det må ikke pågå væskeinfusjon i armen der prøven tas.

 

Effektiv osmolalitet
Det er effektiv osmolalitet som er av klinisk betydning, siden karbamid (urinstoff) og etanol utøver svært lite effektivt osmotisk trykk og beveger seg fritt over cellemembranen. Effektiv osmolalitet regnes enkelt ut med s-natrium og s-glukose.

 

Effektiv osmolalitet*

S-natrium (mmol/L)
S-glukose (mmol/L)
Slett alle verdier
0

*Effektiv osmolalitet (mosmol/kg vann) = 2 x s-natrium (mmol/L) + s-glukose (mmol/L)

 

Hyperglykemi
Hyperglykemi fører til hyperton hyponatremi pga. osmose som trekker vann fra ICV til ECV. Dette vil spontant korrigeres når s-glukose normaliseres. Ved s-glukose > 20 mmol/L bør derfor s-natrium korrigeres. Grovt sett faller p-natrium med 2 mmol/L for hver 5 mmol/L stigning i s-glukose over 5 mmol/L. Effekten vil være større jo høyere s-glukose er.

 

Glukosekorrigert s-natrium (mmol/L)*

Serum-natrium
Serum-glukose
Slett alle verdier
0

*Glukosekorrigert s-natrium (mmol/L) = s-natrium + [(s-glukose–5,6)/5,6] x 2,4

 

Pseudohyponatremi

Måleartefakt ved hyperlipidemi eller hyperproteinemi (f. eks. intravenøs immunoglobulin behandling, monoklonal gammopati). Pseudohyponatremi er et mindre problem ved bruk av blodgassapparater som måler natrium direke (ione selektive elektroder) enn større instrumenter som måler natrium indirekte.

 

Urinprøver (spoturin)

Natrium, kalium og osmolalitet.

 

Tolkning av urinprøver

U-osmolalitet ≤ 100 mosmol/kg indikerer supprimert vasopressin-sekresjon som observeres ved polydipsi og underernæring. U-osmolalitet > 100 mosmol/kg taler derimot for manglende vasopressin-suppresjon og utløsende årsak må vurderes nærmere med u-natrium. Pasienter med hypovolemi, hjertesvikt eller levercirrhose har vanligvis u-natrium ≤ 30 mmol/L, mens u-natrium > 30 mmol/L er typisk for SIAD Syndrome of inappropriate antidiuresis. Urinprøver kan med fordel gjentas ved uavklart diagnose eller for å vurdere effekten av behandlingen.

 

Det bør etterstrebes å ta blodprøver og urinprøver før igangsetting av behandling, uten at behandling av alvorlige symptomer forsinkes.

Klinikk 

Lett og kronisk hyponatremi gir ofte ingen åpenbare symptomer. Ved økende alvorlighetsgrad eller akutt hyponatremi observeres diffuse symptomer som slapphet, uvelhet, kvalme/oppkast, hodepine, svimmelhet, ustøhet, redusert konsentrasjonsevne, hukommelsestap og forvirring. Alvorlige symptomer i form av forvirring, kramper, koma og respirasjonssvikt gir sterk mistanke om hjerneødem. Barn, premenopausale kvinner, alkoholikere og postoperative pasienter har økt risiko for rask progresjon fra lette til alvorlige symptomer. Klinisk inndeles hyponatremi gjerne i hypervoleme (hjertesvikt og levercirrhose), hypovoleme (dehydrering) eller normovoleme (SIAD) tilstander.


Symptomer og tegn ved hyponatremi

 

 

Behandling 

Valg av behandling avhenger av alvorlighetsgrad av hyponatremi og symptomer på hyponatremi. Potensielle utløsende årsaker behandles og legemidler som er assosiert med hyponatremi seponeres om mulig. Det er viktig med forebygging for at pasienten ikke utvikler hyponatremi. Målet er å bli kvitt overskuddsvann og øke s-natrium kontrollert. Det gjør man best ved å behandle underliggende sykdom. Unntaket er ved alvorlige symptomer og mistanke om hjerneødem da s-natrium må økes raskt med konsentrert NaCl uansett årsak til hyponatremi.

 

Forebygging

  • Kontroll av smerte og kvalme.
  • Unngå hypotone væsker i forbindelse med kirurgi (måle natrium før og etter kirurgi).
  • Monitorering av risikopasienter, spesielt de som står på SIAD-assosierte legemidler (1-2 uker etter oppstart av legemiddel, så etter 1–2 måneder).
  • Forsiktig med tiazid-diuretika hos eldre ( > 65 år) pasienter.

 

Mistanke om hjerneødem (kramper, koma, respirasjonssvikt)
Infusjon av hyperton NaCl 500 mmol/L (3 %)[1]. Hensikten er å få s-natrium raskt opp slik at det livstruende hjerneødemet avtar, krampene stopper og pasienten kommer til bevissthet. For å oppnå dette aksepterer man rask s-natrium korreksjon de første timene. Det anbefales at ferdigblandet hyperton løsning er tilgjengelig i akuttmottak for rask behandling ved alvorlige symptomer.


Behandling med hypertont NaCl: Start med 100 ml bolus over 10 minutter (øker s-natrium med 2–4 mmol/L) og fortsett deretter med kontinuerlig infusjon. Infusjonstakten (ml/time) regnes ut ved å gange ønsket s-natrium stigning (mmol/L/time) med pasientens vekt (kg). For eksempel 70 kg mann og ønsket stigning i s-natrium på 0,5 mmol/L/time: 70 x 0,5 = 35 ml/time. Bolus med 100 ml kan gjentas en eller to ganger med 10 minutters intervall ved forverring eller vedvarende nevrologiske symptomer (se korreksjonshastighet under).

 

Hypertont NaCl 500 mmol/L, (3 %) anbefales administrert i sentralt venekateter pga. løsningens høye osmolaritet som øker risikoen for flebitt og ekstravasale skader spesielt i perifere vener. Men hypertont NaCl kan også gis i perifert venekateter, fortrinnsvis i albuevene, ikke lengre enn 48 timers infusjonstid og maks 100 ml/time. Ved behov for lengre infusjonstid og/eller større infusjonshastighet, bør et sentralt venekateter benyttes. Behandling med hypertont NaCl skal ikke forsinkes pga. manglende tilgang på sentralt venekateter og bolusdoser med 100 ml kan gis i perifer vene.

 

Hypovolemi
Intravenøs NaCl 9 mg/ml infusjon; start med 1 ml/kg/time. Pågående væsketap må minimeres og erstattes i tillegg (diaré/oppkast/tap gjennom stomi). Infusjonshastigheten justeres etter regelmessig kontroll av s-natrium slik at s-natrium ikke stiger for raskt. Normalisering av volumstatus fører til suppresjon av ADH frigjøring og dermed utskilling av overskuddsvann som øker korreksjonshastigheten. Manglende effekt til tross for adekvat væsketilskudd - revurder diagnosen: SIAD? Hjertesvikt? Leversvikt?

 

Hypervolemi
Væskerestriksjon og optimalisert behandling av underliggende sykdom (hjertesvikt, levercirrhose, nyresvikt). Det er per dags dato ikke indikasjon for å behandle hypervolem hyponatremi med ADH reseptor blokker i Norge.

 

Tiazid-indusert hyponatremi
Seponere tiazid for alltid. Gi infusjon av NaCl 9 mg/ml som ved hypovolemi. Væskerestriksjon ved normo- eller hypervolemi. Manglende effekt av behandlingen kan indikere andre underliggende årsaker som hjertesvikt og SIAD, men erfaringsmessig kan full normalisering av natrium ta opptil 2 uker for enkelte pasienter med tiazid-indusert hyponatremi.

 

Underernæring
Bedre ernæring, spesielt protein, natrium og kalium. Væskebehandling ved samtidig hypovolemi. Være oppmerksom på fare for utvikling av reernæringssyndrom, se Reernæringssyndrom.

 

Mistanke om binyrebarksvikt
Hvis mulig, rekvirer hormonprøver (ACTH, kortisol, aldosteron og reninaktivitet) som øyeblikkelig hjelp før oppstart av behandling – se Binyrebarksvikt.

 

Merk!


Korreksjonshastighet for s-natrium
Pasienter med moderate til alvorlige symptomer (kramper, koma, respirasjonssvikt)

Disse pasientene trenger som regel hypertont NaCl (se ovenfor). Infusjonshastigheten trappes opp slik at s-natrium økes med 1,5–2 mmol/time første 3–4 timer, eller inntil symptomlindring. Total s-natrium økningen bør helst ikke overstige 10-12 mmol/L/døgn.


Pasienter uten symptomer eller med lette symptomer
På grunn av risiko for ODS skal korreksjon skje langsomt ≤ 10 mmol/L/døgn.

 

Pasienter med økt risiko for ODS

For risikogrupper anbefales maks 8 mmol/L stigning første døgn. Risikofaktorer for ODS: rask s-natrium-korreksjon, s-natrium >120 mmol/L som første måling, kronisk hyponatremi (varighet > 48 timer), alkoholisme, leversvikt, underernæring, hypokalemi.

 

Hypokalemi
Ved samtidig korreksjon av hypokalemi (kaliumtilskudd), vil s-natrium kunne øke betydelig pga. intracellulært ion-skifte.


Monitorering av s-natrium
Ved nyoppdaget alvorlig hyponatremi eller alvorlige symptomer bør s-natrium kontrolleres hver time og etter hver bolus med hyperton NaCl. Når korreksjonshastigheten er stabil og symptomene er avtagende kan kontrollintervallet økes til hver 4. time inntil s-natrium ≥ 125 mmol/L. Kronisk stabile hyponatremier under behandling på sykehus kan kontrolleres 1–2 ganger i døgnet.

 

Tiltak ved for rask korrigering av s-natrium (i prioritert rekkefølge)

    1. Stopp infusjon med isoton saltvannsløsning. Pasienten skal drikke fritt.
    2. Glukose 50 mg/ml i.v. infusjon og/eller vann per os (ev. i nasogastrisk sonde). Infusjonstakt skal tilsvare timediurese. Ved manglende timediurese start med 100–200 ml/t. Juster etter s-natrium kontroll. Ved behov for store vanntilskudd vurder Minirin i.v.
    3. Minirin (desmopressin) 1–2 µg i.v. eller 10-20 µg nasalt. Stopp glukoseinfusjon inntil effekten av Minirin er vurdert etter 2 timer. Dosen kan gjentas etter 6 timer (effekten av Minirin er liten de første 6 timene etter Tolvaptan).
    4. Dersom man ønsker å senke s-natrium fordi man har overskredet behandlingsmålet kan Minirin kombineres med glukoseinfusjon: 2 µg Minirin i.v. + 6 ml/kg glukose 50 mg/ml infusjon over 2 timer vil senke s-natrium med ca. 2 mmol/L. S-natrium bør ikke reduseres med mer enn 1 mmol/l/time.

 

Komplikasjoner (osmotisk demyeliniseringssyndrom)

Alvorlig irreversibel hjerneskade som debuterer 2–6 dager etter rask s-natrium-korreksjon. Beskrevne symptomer er dysartri, dysfagi, pareser, konfusjon og koma. CT/MR funn er ofte ikke synlige før etter 4 uker. Ingen etablert behandling utenom forebygging. Forekommer i blant selv om s-natrium stigning er innenfor etablerte sikkerhetsmarginer.

 

[1] Hypertont NaCl 500 mmol/l (≈ 3 %) kan bestilles ved å ta kontakt med sykehusapoteket på OUS, Rikshospitalet (epost: rh.lagerproduksjon@sahf.no) eller via lokalt sykehusapotek. Ellers kan dette tilberedes: 200 ml trekkes ut fra 500 ml-pose med NaCl 9 mg/ml. Resterende 300 ml inneholder 46 mmol NaCl. Til dette tilsettes 200 ml NaCl 1 mmol/ml. 500 ml av denne løsningen vil inneholde 246 mmol NaCl (492 mmol/L).

Referanser 

  1. Tazmini K, Winther J, et al. Hyponatremi og SIADH. Nasjonal veileder i endokrinologi. Sist oppdatert 29.09.2021.
  2. Spasovski G, Vanholder R, et al. Clinical practice guideline on diagnosis and treatment of hyponatraemia. Nephrology, dialysis, transplantation : official publication of the European Dialysis and Transplant Association - European Renal Association. 2014;29 Suppl 2:i1-i39.
  3. Verbalis JG, Goldsmith SR, Greenberg A, et al. Diagnosis, evaluation, and treatment of hyponatremia: expert panel recommendations. The American journal of medicine. 2013;126(10 Suppl 1):S1-42.
  4. Dillon RC, Merchan C, et al. Incidence of adverse events during peripheral administration of sodium chloride. J Intensive Care Med. 2018;33(1):48-53.
  5. Jones GM, Bode L, et al. Safety of continuous peripheral infusion of 3% sodium chloride solution in neurocritical care patients. Am J Crit Care. 2016;26(1):37-42.
  6. Meng L, Nguyen CM, et al. Association between continuous peripheral i.v. infusion of 3% sodium chloride injection and phlebitis in adults. Am J Health Syst Pharm. 2018;75(5):284-291.
  7. Mesghali E, Fitter S, et al. Safety of peripheral line administration of 3% hypertonic saline and Mannitol in the emergency department. J Emerg Med. 2019;56(4):431-436.
  8. Perez CA, Figueroa SA. Complication rates of 3% hypertonic saline infusion through peripheral intravenous access. J Neurosci Nurs. 2017;49(3):191-195.