Vis emner som begynner på ...
A
B
C
D
E
F
G
H
I
J
K
L
M
N
O
P
Q
R
S
T
U
V
W
X
Y
Z
Æ
Ø
Å

C-peptid, P

Dette emnet er hentet fra Medisinsk biokjemi (Nasjonal)
30.11.2022Versjon 1.0

Indikasjoner 

Vurdere grad av betacellefunksjon. Utredning av insulinresistens. Utredning av postprandial hypoglykemi etter stort vekttap eller fedmekirurgi. Bedømmelse av insulinsekresjonen ved samtidig tilstedeværelse av eksogent tilført insulin eller forekomst av insulinantistoffer. Utredning av hypoglykemi med uklar årsak, herunder mistanke om insulinintoksikasjon. Mistanke om insulinproduserende tumor (insulinom). Ved utredning av insulinom er det aktuelt å måle insulin, C-peptid og proinsulin etter 12 timer faste og under hypoglykemi (glukose < 2,5 mmol/L).

 

Ved en del problemstillinger tas prøven i forbindelse med glukosebelastning, glukagonstimulering eller injeksjon av insulin.

Prøvetakingsrutiner 

Pasientforberedelse
Prøven tas fastende.

Ved utredning av hypoglykemi og ved spørsmål om insulinproduserende tumor tas prøven etter 12 timer faste eller under hypoglykemi (glukose < 2,5 mmol/L).

 

Prøvetaking
Langvarig stase må unngås. C-peptid degraderes gradvis dersom prøven ikke fryses. Prøven skal avpipetteres og kjøles straks etter sentrifugering. Dersom avkjølt prøve ikke kan analyseres innen oppgitt tid fra utførende laboratorium, må prøven fryses inntil analyse kan utføres.

Bakgrunn 

Under syntesen av insulin i Langerhans' øyceller i pankreas dannes proinsulin. Proinsulin spaltes til insulin og C-peptid som under normale forhold utskilles i ekvimolare mengder til vena porta. C-peptid passerer leveren hovedsaklig uendret og utskilles via nyrene. Halveringstiden til C-peptid i blodet er omlag 20-30 minutter. Analyse av C-peptid kan gi et bedre bilde på insulinproduksjonen enn måling av insulin. Dette skyldes at C-peptid har lengre halveringstid enn insulin, utskilles i ekvimolar mengde som insulin og påvirkes i mindre grad av insulin-antistoffer. C-peptid stiger i likhet med insulin kraftig etter måltid. For vurdering av C-peptid-nivå er det derfor viktig å vite tidspunkt for siste inntak av fødemidler.

 

Internasjonal standardisering av C-peptid-analysen mot et referansemateriale er under utarbeidelse (ref. 4).

Veiledende referanseområder 

Kommentarer til referanseområdene
Det er betydelige forskjeller mellom laboratorier, avhengig av målemetode og referansepopulasjon. Konferer utførende laboratoriums referanseområder.

Hos gravide stiger konsentrasjonen gradvis i løpet av svangerskapet. Øvre grense påvirkes av høy BMI. Konsentrasjonen av C-peptid varierer i takt med insulinkonsentrasjonen, som igjen bestemmes av glukosekonsentrasjonen i blod.

Tolkning 

Høye verdier kan sees ved insulinom, insulinresistens, høy BMI, hyperglykemi, nyresvikt og ved postprandial hypoglykemi etter stort vekttap eller fedmekirurgi. Pasienter med insulinom vil ha forhøyet konsentrasjon av både C-peptid, proinsulin og insulin i serum. Pasienter med selvpåført hypoglykemi vil derimot ha lav konsentrasjon av C-peptid.

 

Lave verdier kan sees ved svikt i betacellefunksjon, ved hypoglykemi fremkalt av eksogent tilført insulin og etter kirurgisk fjerning av pankreas.

 

Feilkilder

Feilkilder avhenger av analysemetode. Konferer utførende laboratorium. Hemolyse kan føre til falskt lave resultater. Antistoffer mot ruthenium eller streptavidin og behandling med høydose biotin kan gi falskt for lav C-peptid konsentrasjon avhengig av hvilket assay som benyttes. Hos diabetespasienter med noe egenproduksjon av insulin og samtidig sirkulerende insulinantistoff kan C-peptid måles falskt forhøyet. Dette skyldes at insulinantistoffer kan gi økt plasmakonsentrasjon av proinsulin og at C-peptid-antistoffet har en viss kryssreaksjon mot proinsulin.

Analytisk og biologisk variasjon 

Intraindividuell biologisk variasjon:

16,6 %

Totalvariasjon (analytisk og biologisk): 20,8 %

 

Analytisk variasjon er metodeavhengig. Konferer utførende laboratorium.

 

Oppgitte verdier på Intraindividuell biologisk variasjon og totalvariasjon (biologisk og analytisk) er hentet fra Westgaards database for biologisk variasjon, sist oppdatert 2014. Oppdateringer av databasen er overtatt av EFLM (European Federation of Clinical Chemistry and Laboratory Medicine).

Referanser 

  1. Gerdes U, Kjeldsen HC. C-peptid. I: Lægehåndbogen. Schröeder T (red.). Uthentet 03.01.2013
  2. Tietz; Fundamentals of Clinical Chemestry, Carl A. Burtis, Edward R. Ashwood, 6th edition 2008; page 400.
  3. Helsebiblioteket.no; Laboratorieanalyser ved Diabetes.
  4. Implementing a Reference Measurement System for C-Peptide: Successes and Lessons Learned.

    Randie R. Little, Robert I. Wielgosz, Ralf Josephs, Tomoya Kinumi, Akiko Takatsu, Hongmei Li, Daniel Stein, Chris Burns

    Clinical Chemistry Sep 2017, 63 (9) 1447-1456; DOI: 10.1373/clinchem.2016.269274

  5. https://www.westgard.com/biodatabase1.htm

  6. A Practical Review of C-Peptide Testing in Diabetes. Leighton E, Sainsbury CA, Jones GC. Diabetes Ther. 2017;8:475–487.

  7. Novel subgroups of adult-onset diabetes and their association with outcomes: a data-driven cluster analysis of six variables. Ahlqvist E et al. The lancet. Diabetes & endocrinology 2018, 6 5 361-369.

  8. Reference intervals for C-peptide and insulin derived from a general adult Danish population. Pia Bükmann Larsen et al. Clinical Biochemistry, May 2017, Pp 408-413.

  9. Diabetestyper, hvordan skiller vi mellom dem? Thorsby, P. Indremedisineren, Juni 2013.