Osteochondral skade i talus og ankel

Kan forekomme akutt etter traume (osteochondrale skader) eller kronisk (osteochondritis dissekans).

Vridningsskade i ankelledd. Ofte oversett ved skadetidspunkt. Vedvarende smerte, stivhet, hevelse, opphakinger, klikking og en sjelden gang følelsen av løst legeme i ankel over uker og måneder etter ankelskade gir mistake om osteochondral skade.

Ved kroniske lesjoner ofte belastningsrelaterte smerter sentralt og dypt i leddet.

Røntgen og CT ved akutt skade. MR ved kroniske lesjoner.

50% av lesjonene er lokalisert midt på mediale talusskulder.

Ved akutt skade og stabil lesjon med intakt brusk og brusktilhefting til underliggende ben/fragment behandles osteochondral lesjon i talus konservativt. Ved akutt skade med løs osteochondral fraktur skal pasientene opereres med fortrinnsvis artroskopisk fjerning eller refiksering av fragmenter med for eksempel meniskpiler. Valg av behandling er avhengig av fragmentets størrelse.

Ved kroniske plager fra ankelleddet og påvist osteochondral lesjon i talus gjøres artroskopisk debridement av løs brusk og mikrofrakturering med Steadmans syl. Ved manglende behandlingsresultat og ved store defekter kan autolog chondrocyttimplantasjon vurderes. I sjeldne tilfeller der det foreligger intakt brusk over nekrotisk ben, kan subchondral oppboring med ekstraartikulær tilgang vurderes.

Avlaste 4-6 uker etter både konservativ og operativ behandling. Oppfordres til aktiv bevegelse i ankelleddet i opptreningsperioden. Gradvis økende belastning de påfølgende uker.

Manglende tilheling. Temporær/vedvarende skade av n. peroneus superficialis. Det er ikke dokumentert at risiko for artroseutvikling reduseres.

Klinisk kontroll etter 4 mnd.

Suksessrate er 80-85% etter mikrofrakturering.