Biokjemiske analyser som begynner på ...
A
B
C
D
E
F
G
H
I
J
K
L
M
N
O
P
Q
R
S
T
U
V
W
X
Y
Z
Æ
Ø
Å

Natrium

Sist oppdatert: 23.02.2021
Utgiver: Sykehuset i Vestfold
Versjon: 1.0
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Labteknisk 

Alternative analysenavn: Na

Analysesøk i IHR: P-Natrium

 

Prøvemateriale

Serum

 

Prøvetaking

Serumrør med gel

Se Blodprøvetaking og -håndtering

 

Prøvevolum

Ønsket: 1,5 mL serum 

Minimum: 0,5 mL serum

 

Prøvebehandling

Blodet blandes ved å vende røret 8-10 ganger straks etter prøvetaking. Prøven oppbevares stående i minst 30 minutter og sentrifugeres innen 2 timer.

 

Oppbevaring og holdbarhet

Romtemperatur: 14 døgn

Kjøleskap: 14 døgn

Oppbevares 5 døgn på laboratoriet

 

Feilkilder

På våre klinisk kjemi instrumenter fra Roche Diagnostics blir natrium målt ved en indirekte ioneselektiv metode. Høy konsentrasjon av totalprotein ( > 100 g/L, f.eks. pga. M-komponenter) og/eller lipider vil medføre nedsatt vanninnhold i serum/plasma. Natrium analyseres på våre automatiserte instrumenter etter kraftig fortynning av prøven og måles i det totale serumvolumet. Det tas ikke hensyn til at vannfasen er mindre ved høyt lipid- eller proteininnhold. På denne måten vil natriumkonsentrasjonen i serumvann underestimeres, og vi får vi en såkalt pseudohyponatremi. Omvendt vil lav konsentrasjon av totalprotein kunne medføre pseudohypernatremi. For hvert 10 g/L økning eller fall i totalprotein, kan det være nyttig å justere natrium med 0,7 mmol/L i samme retning for å korrigere for denne feilkilden (1). 

 

Blodgassinstrumenter måler natrium direkte i ufortynnet prøve og den målte konsentrasjonen vil ikke påvirkes av endringer i protein- eller lipidnivå, og vil dermed gi korrekte verdier.


Ved hyperglykemi vil vann trekkes fra intracellulær væsken (ICV) til ekstracellulær væsken (ECV) og S-natrium reduseres (reelt). Vi kan grovt regne med at s-natrium faller med 0,43 mmol/L for hvert mmol/L s-glukose stiger.

Analysen utføres ved

Sentrallaboratoriet, Sykehuset i Vestfold

 

Forventet svartid

Utføres daglig

 

Analysemetode

Indirekte ioneselektiv elektrode, Cobas 8000, Roche Diagnostics

Klinisk 

Indikasjon
Rutineprøve ved alle utredninger av forstyrrelser i væske-, elektrolytt- og syre/base-balansen. Utredning av binyrebarkfunksjonen.
 
Referanseområde
137 - 145 mmol/L
 
Resultat og tolkning
Ved uttalte volumendringer prioriterer organismen volum foran osmolalitet. Dette kan gjøre S-natrium vanskelig å tolke. Det er imidlertid viktig å være klar over at natriumkonsentrasjonen i serum sier lite eller ingen ting om organismens natriumbalanse (over- eller underskudd på natrium), men at den først og fremst er et uttrykk for osmolaliteten i ECV, dvs. vannbalansen.
 
Høye verdier betyr alltid hyperosmolalitet og ses således ved utilstrekkelig vanntilførsel og/eller stort tap av vann i forhold til elektrolytter som ved oppkast, diaré, svetting, høy feber, polyuri pga. nyreinsuffisiens eller diabetes insipidus, hyperosmolart diabeteskoma.
 
Lave verdier kan være uttrykk for hypoosmolalitet, men ikke nødvendigvis (se nedenfor). Hypoosmolaitet med hyponatremi ses ved væske-/elektrolyttap som erstattes med natriumfattig væske, ved økt renal natriumutskillelse ved langvarig diuretikabehandling og Addisons sykdom, og ved nefrotisk syndrom.
 
Kompensastorisk hyponatremi uten hypoosmolalitet forekommer ved langtkommen nyresvikt (økt urea) og ved hyperglykemi. Korreksjon for hyperglykemi (hva ville S-natrium ha vært uten hyperglykemi?) kan gjøres etter følgende formel:
Korrigert S-Na = målt S-Na + 0,3 * (S-glukose - 5,6).
 
Analytisk/biologisk variasjon
Se Tabell
 
Bakgrunn:
Natrium eksisterer i organismen som enverdige kationer (Na+), og er det dominerende kation ekstracellulært. Av denne grunn er konsentrasjonen av natrium avgjørende for osmolaliteten i ECV. Intracellulært forekommer natrium i bare lave konsentrasjonen. Konsentrasjonsgradienten over cellemembranen blir opprettholdt ved en energikrevende prosess (Na/K-pumpen).
 
Natrium filtreres fritt i glomeruli. 99,5 % av det filtrerte natriumet blir reabsorbert i tubuli. Finreguleringen av natriumutskillelsen finner sted i distale tubuli, hvor Na+ reabsorberes i utbytte med K+ og H+ . Reabsorbsjonen stimuleres av aldosteron. Aldosteronet virker således til å øke mengden av natrium i ECV, men dette fører ikke til hypernatremi, da organismen ved hjelp av osmolalitetsreguleringen (osmoreseptorer, tørstemekanisme og ADH-sekresjon) sørger for å øke vannmengden i samme grad. Ved intakt tørstemekanisme og fri tilgang til væske bestemmes således konsentrasjonen av natrium i ECV hovedsaklig av ADH-sekresjonen.

Referanser 

  1. Goldwasser, P., I. Ayoub, and R.H. Barth, Pseudohypernatremia and pseudohyponatremia: a linear correction. Nephrol Dial Transplant, 2015. 30(2): p. 252-7.