Medisinsk kreftbehandling kan gis i form av lokal behandling (strålebehandling) eller systemisk behandling. Både lokal og systemisk behandling kan tilbys i ulike faser av kreftsykdommen. Behandlingen kan gis med kurativ hensikt, (neo)-adjuvant (tilleggsbehandling) eller i palliativ setting (livsforlengende og/eller symptomlindrende hensikt). Systemisk behandling kan bestå av kjemoterapi, immunterapi, hormonterapi eller målrettet behandling, og noen ganger kombineres flere av disse.

Retningslinjer og handlingsprogram i kreftbehandlingen baserer seg i hovedsak på randomiserte studier. Disse studiene har ofte inkludert yngre og relativt spreke pasienter, og eldre og pasienter med skrøpelighet er ofte utelatt. Det gjør at evidensen for systemisk behandling hos eldre pasienter og pasienter med alvorlig skrøpelighet er dårligere. En må derfor være forsiktig med å anvende generelle behandlingsretningslinjer i denne pasientgruppen. Flere retningslinjer anbefaler spesifikke behandlinger kun basert på kronologisk alder, men for eldre pasienter er en individuell vurdering spesielt viktig.

Hos eldre pasienter er det spesielt viktig at målet med behandlingen er definert før oppstart. Eldre pasienter, spesielt de som lever med skrøpelighet, kan ha mindre gevinst av tumorrettet behandling enn yngre. Det er derfor viktig å vurdere forventet levetid utenom kreftdiagnosen. For eksempel vil pasienter som har høy risiko for å dø av andre årsaker enn kreftsykdommen (såkalt ‘competing risks’), ofte ha lite nytte av adjuvant behandling med lav forventet gevinst. Disse pasientene har ofte også en økt risiko for alvorlige bivirkninger. Flere handlingsprogrammer anbefaler derfor å gjøre en såkalt individuell vurdering av eldre pasienter.