Hypertermi

14.09.2021Versjon 1.1Forfatter: Wimmer/Jacobsen

Definisjon 

Hypertermi ("exertional heat illness") er ikke-feberrelatert forhøyet kroppstemperatur. Tilstanden forbindes ofte med "malign hypertermi" som er en sjelden arvelig tilstand med overfølsomhet ovenfor visse anestesimidler (inhalasjonsanestetika, suksameton), karakterisert av hypermetabolisme og hyperrigiditet (se E-håndbok; dokument ID: 35050). Bortsett fra dokumentert bruk av dantrolen (Dantrium) og avslutning av tilførsel av narkosemidler, vil mye av behandlingen være ensartet, med fokus først og fremst på rask ekstern nedkjøling.

Årsaker/patofysiologi 

Ekstreme fysiske belastninger i varme omgivelser (maraton); tp > 40 °C med ledsagende klinikk (særlig fra CNS) omtales ofte som "heteslag". Ulike stimulantia ("motedop") som amfetaminer, særlig MDMA (ecstasy), kokain, PCP, øker mengden CNS-transmittere (bl.a. dopamin, NA, serotonin) i de synaptiske spaltene. Medfølgende hyperaktivitet og muskelsitringer/kramper er ofte ledsaget av (ADH indusert) hyponatremi (akutt, se side 32), særlig hvis væsketapet er erstattet med vann uten elektrolytter/salt. Hyponatremi er mest uttalt ved bruk av ecstasy hvor også den fysiske utmattelsen er medvirkende.

 

Sjeldne årsaker er sykdommer i thalamus (tp-regulering) og "frikoplet" respirasjonskjede (SSRI, salisylater); sistnevnte gir foruten varmeproduksjon også uttalt laktacidose (type B).

Klinikk 

Først fra CNS med hodepine, forvirring, slapphet, ataksi og etter hvert nedsatt bevissthet, koma, kramper. Pasienten er takykard med normalt/høyt BT hvis ikke uttalt dehydrert. Oftest tørr og meget varm hud. Temperatur > 42 °C affiserer først CNS og lever med levernekrose/leversvikt som ikke manifesterer seg før etter 5-6 timer med generelle blødninger (manglende syntese av koagulasjonsfaktorer). Alvorlig hypertermi kan også raskt medføre multiorgansvikt med DIK.

 

Klinikk vil ikke være så dramatisk som ved "malign hypertermi" hvor muskelrigiditet kan dominere (årsak til økt varmeproduksjon). Dette bidrar også til at alvoret ofte undervurderes.

Diagnostikk 

Måle temperatur – bør alltid kontrollmåles sentralt (rektalt/blære, øsofagus). En korrekt utført tp-måling gir god indikasjon på alvorlighetsgrad: Tp > (41-)42 °C krever umiddelbar ekstern kjøling som ø.hj. tiltak! Vanligste feil er forsinkelse i nedkjøling. Dette kan ha sammenheng med at klinikken ofte kan være lite/moderat alarmerende selv ved Tp 41-42 °C. OBS at Tp > 42 °C (i kun 30-40 min) ofte gir omfattende levernekrose og er assosiert med fatale blødninger 5-6 timer senere.

 

Blodprøver som ved intensivstatus; følg særlig CK og INR. Blodtyping/forlik i alvorlige tilfelle.

Behandling 

ABCDE-håndtering etter vanlige retningslinjer. Husk at klinikken ikke alltid indikerer alvoret i situasjonen (følg Tp!). Evt. utløsende årsaker fjernes.

 

Ved alvorlig hypertermi Tp > (41-)42 °C må det umiddelbart startes aggressiv kjøling med omslag av is/kaldt vann i påvente av oppkobling av maskinell kjøling (Artic Sun); OBS at maks. nedkjøling her er 1,5 °C/t slik at ekstern kjøling må fortsette til Tp < 38 °C. Kalde i.v. væsker oppbevares i kjøleskap i akuttmottak. Dantrolen kan forsøkes, men mangler god dokumentasjon. Den erstatter ikke aktiv kjøling!

 

Mindre alvorlige tilfelle følges nøye (Tp) og vurderes for maskinell kjøling (Arctic Sun). Ekstern kjøling med fuktige, kalde omslag.

 

Benzodiazepiner kan redusere evt. hyperaktivitet i muskulatur og dermed senke temperatur. Evt. intubasjon og muskelrelaksasjon ved utilstrekkelig effekt av benzodiazepiner. Suxamethonium er kontraindisert.

 

Antipyretika har ingen plass i behandlingen.

 

Evt. hyponatremi kan forklare/forverre ledsagende uklarhet/somnolens (hjerneødem) og kramper. Slik (akutt) hyponatremi skal behandles aggressivt (2 ml/kg med NaCl 30 mg/ml over 20 min, kan gjentas). Siktemål er rask normonatremi (< 24 t).

 

Symptomatisk behandling rettes ellers særlig mot mulig rabdomyolyse (både hypertermi og kramper disponerer), blødninger og multiorgansvikt. Nyresvikt er sjelden uten rabdomyolyse.

Referanser 

  • Hoo GW. Journal of Intensive Care Medicine 2012; 28(4):259-261
  • Hall AP, Henry JA. Br J Anaesth 2006; 96: 678–85