Utredning av hyponatremi. Mistanke om diabetes insipidus. Mistanke om hyperosmolar hyperglykemi. Intoksikasjons­utredning ved mulig inntak av lavmolekylære stoffer (etanol, metanol, etylenglykol, m.fl.). Mistanke om pseudohyponatremi ved uttalt hyperlipidemi eller hyperproteinemi.

Pasientforberedelse
Ingen.

Prøvetaking

Serumrør med gel 0,5 mL.

Holdbarhet (ref 2):

• 4 dager romtemperatur
• 8 dager kjøleskap

Osmolalitet er uttrykk for antall oppløste partikler/kg løsningsmiddel i motsetning til osmolaritet ("beregnet osmolalitet" ev. "estimert osmolalitet") som er uttrykk for antall oppløste partikler/liter løsningsmiddel. Siden vann normalt utgjør 93 % av plasmavolumet, er p-osmolalitet = p-osmolaritet/0,93. Denne utregningen forutsetter imidlertid at man har kontroll på osmolene og ikke har å gjøre med ukjente osmoler som ved f.eks. intoksikasjon.

I plasma er natrium (Na⁺) det dominerende kationet, og klorid (Cl^-) og bikarbonat (HCO₃^-) de dominerende anionene. Konsentrasjonen av natriumsaltene er viktigste faktor for osmolaliteten. Glukose og karbamid bidrar også til osmolaliteten, men sistnevnte utøver lite osmotisk trykk da stoffet vandrer fritt over celle­membranene. Serumproteinene bidrar kun i liten grad (< 0,5 %) til osmolaliteten, da mengden angitt i mmol er meget lav.

Osmolaliteten i ekstracellulærvæsken reguleres ved å justere konsentrasjonen av natrium. Ved hypernatremi eller hyperglykemi, som medfører osmolalitetsøkning, vil osmoreseptorer i hypotalamus stimulere tørste og sekresjon av antidiuretisk hormon (ADH). Osmolalitets­­økning som skyldes osmoler som fordeler seg fritt i vannfasen (karbamid, alkoholer), medfører ikke samme respons. Også fall i blodvolum stimulerer tørste og ADH-sekresjon.

Målt osmolalitet sammenlignes ofte med osmolaritet. Differansen er proporsjonal med konsentrasjonen av småmolekylære stoffer som ikke inngår i formelen for osmolaritet. Se osmolalt gap for ytterligere informasjon.

Lav osmolalitet
Hyponatremi av ulike årsaker.

Høy osmolalitet
Hypernatremi. Hyperglykemi. Intoksikasjon med lavmolekylære forbindelser. Diabetes insipidus (ofte lavere osmolalitet i urin enn i plasma). Tilførsel av mannitol e.l. Behandling med glykolbaserte i.v. medikamenter.

Analytisk variasjon og måleusikkerhet

Osmo1 Single-Sample Micro Osmometer, frysepunktsdepresjon.

Osmolalitet er et uttrykk for den osmotiske effekten av løste partikler pr. kg løsningsmiddel. Na⁺ er det dominerende kation i ekstracellulærvæsken og derved den viktigste faktor for osmolaliteten.