Farmakologiske analyser som begynner på ...
A
B
C
D
E
F
G
H
I
J
K
L
M
N
O
P
Q
R
S
T
U
V
W
X
Y
Z
Æ
Ø
Å

Vankomycin, P

Sist oppdatert: 30.09.2024
Utgiver: Akershus universitetssykehus
Versjon: 1.1
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Bakgrunn 

Vankomycin er et glykopeptidantibiotikum som virker ved å hemme celleveggsyntesen til bakteriene på et tidligere stadium enn betalaktamantibiotika. Vankomycin er et viktig reservemiddel ved alvorlige infeksjoner med grampositive bakterier som er resistente mot andre antibiotika (f.eks. meticillinresistente gule og hvite stafylokokker, MRSA og MRSE).

Vankomycin utøver tidsavhengig bakteriedrap og effekten er avhengig av forholdet mellom arealet under konsentrasjonskurven (areal under the concentration curve, AUC) og bakteriens MIC-verdi (minimum inhibitory concentration value). I klinisk praksis benyttes bunnkonsentrasjoner som et mål for hvorvidt man oppnår tilstrekkelige konsentrasjonsnivåer (se veiledende terapeutisk område).

 

Bivirkninger

Vankomycins nefro- og ototoksisitet ved vanlige terapeutiske doser er omstridt. Høy dosering og samtidig behandling med andre nefro- og ototoksiske legemidler (f.eks. aminoglykosider, kolistin, amfotericin B, ciklosporin, cisplatinholdige cytostatika, NSAIDs, ACE-hemmere, A2-blokkere og potente diuretika), øker risikoen for slike bivirkninger. For rask infusjon kan utløse histaminfrigjøring med utslett, såkalt "red man syndrome". Anafylaksi kan forekomme.

 

Farmakokinetikk

Vankomycin har lav biotilgjengelighet per os og må derfor administreres parenteralt ved behandling av infeksjoner utenom GI-tractus. Utskilles hovedsakelig uforandret via nyrer. Halveringstid er mellom 4–6 timer hos pasienter med normal nyrefunksjon og signifikant forlenget ved nyresvikt. Doseintervallet tilpasses nyrefunksjonen. Doser beregnes ut fra kroppsvekt. Alvorlig syke pasienter kan ha behov for en metningsdose for å komme raskt opp i terapeutisk nivå. Forandringer i væskevolum, proteinbinding og clearance hos alvorlig syke kan medføre behov for hyppig prøvetaking med påfølgende dosevurdering. Pasienter med økt renal clearance (typisk unge, tidligere friske traumepasienter) kan ha økt utskillelse av vankomycin og behov for svært høye doser.

Indikasjoner 

Farmakokinetisk variasjon gjør at samme dose vankomycin ikke gir samme konsentrasjonsnivå hos ulike pasienter eller gjennom et alvorlig sykdomsforløp. For å oppnå ønsket nivå kan konsentrasjonsmåling benyttes som hjelpemiddel til individuelt tilpasset dosering.

 

Serumkonsentrasjonsmåling av vankomycin er særlig indisert ved:

  • behandling av pasienter med nedsatt nyrefunksjon og nyreerstattende behandling
  • ved samtidig bruk av andre nefro- og ototoksiske legemidler
  • behandling med høye doser
  • behandling av alvorlig syke pasienter (se avsnitt om Farmakokinetikk under bakgrunn)
  • behandling av pasienter med overvekt

Prøvetakingsrutiner 

Pasientforberedelse

Analysen krever ingen spesielle pasientforberedelser, men tilpassing av tidspunkt for prøvetaking til tidspunkt for legemiddelinntak er viktig for fortolkning.

 

Prøvetaking

Prøvetakingstidspunkt

Terapiområdet viser til bunnkonsentrasjoner, det vil si nivået i en prøve tatt rett før neste dose. I sjeldnere tilfeller måles også toppkonsentrasjoner (se spesiallitteratur). Første prøve tas vanligvis rett før fjerde dose hos pasienter med normal nyrefunksjon, men i visse tilfeller er det behov for å starte monitorering tidligere. Videre prøvetakingshyppighet avgjøres av pasientens tilstand. Hos pasienter med normal, stabil nyrefunksjon anbefales målinger en til to ganger per uke, men ved redusert nyrefunksjon, samtidig bruk av nefrotoksiske legemidler eller alvorlig sykdom følges konsentrasjonsnivået ofte tettere.

Prøvemateriale

Serum. Li-heparin- og EDTA-plasma kan også benyttes. Holdbart 2 dager i romtemperatur og 14 døgn i kjøleskap.

Veiledende terapeutisk område 

Nasjonale retningslinjer anbefaler bunnkonsentrasjon på 15–20 mg/L. Studier av Staphylococcus aureus etter lavgradig eksponering for vankomycin tyder på at bunnkonsentrasjoner under 10 mg/L kan bidra til resistensutvikling.

 

Effektivitetsparameter for vankomycin er AUC/MIC, men i klinisk praksis benyttes bunnkonsentrasjoner (trough-verdier) som mål for hvorvidt man oppnår tilstrekkelige konsentrasjonsnivåer.

 

Metode

Analyseprinsipp: Immunturbidimetrisk metode.

Analyseinstrument: cobas pro, c503 (Roche Diagnostics).

Tolkning 

Ved bunnkonsentrasjoner utenfor det veiledende terapiområdet må man kontrollere at pasienten har fått vankomycin som forskrevet og at prøven er tatt på riktig tidspunkt relatert til inntak før man vurderer dosejustering.

 

Hvis bunnkonsentrasjonen er reelt for lav eller for høy, bør videre dosering tilpasses pasientens klinikk for å redusere muligheten for henholdsvis terapisvikt og toksisitet.

Referanser 

  1. Nasjonal faglig retningslinje for bruk av antibiotika i sykehus, lest november 2018
  2. Kvale et al. Håndbok for Infeksjonsmedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus, utgave 7 2017
  3. Vancomycin: Parenteral dosing, monitoring, and adverse effects in adults, lest november 2018
  4. Norsk legemiddelhåndbok, Vankomycin, lest november 2018
  5. IMB Micromedex, Vancomycin Hydrochloride, lest november 2018
  6. Rybak et al. Therapeutic monitoring of vancomycin in adult patients: A consensus review of the American Society of Health-System Pharmacists, the Infectious Diseases Society of America, and the Society of Infectious Diseases Pharmacists. Am J Health-Syst Pharm-Vol 66 Jan 1, 2009
  7. Chan et al. Barriers and facilitators of appropriate vancomycin use: prescribing context is key Eur J Clin Pharm 2018