Artrose

Denne andre versjonen av prosedyren ble publisert 17.01.23, etter høring.

Vi har valgt å skrive prosedyrer for hånd-, kne- og hofteartrose siden det eksisterer klassifikasjonskriterier og behandlingsanbefalinger for disse tre hyppigste formene av artrose. Vi har tatt utgangspunkt i internasjonale klassifikasjonskriterier og behandlingsanbefalinger fra EULAR og OARSI og internasjonal litteratur. Vi har videre fått god hjelp fra Nina Østerås fra Nasjonal Kompetansetjeneste for revmatisk rehabilitering (NKRR) ved Diakonhjemmet Sykehus.

Forfattergruppen består av.

• Eli Brodin (Haukeland Universitetssykehus, Bergen)
• Sonja Pedersen (Nordlandsykehuset, Bodø)
• Ida Kristin Bos-Haugen (Diakonhjemmet Sykehus, Oslo)
• Barbara Christensen (Diakonhjemmet Sykehus, Oslo)

For spørsmål, kontakt fagrådets representant Carina Gøtestam Skorpen eller leder i forfattergruppen Barbara Christensen

Hensikten med å utarbeide prosedyren er å samkjøre og kvalitetssikre vurdering og behandling av artrose i revmatologisk miljø i Norge i henhold til internasjonale anbefalinger.

Det nevnes at artrosepasienter i hovedsak skal vurderes, behandles og følges opp i primærhelsetjenesten i følge Helsedirektoratets prioriteringsveileder for artrose.

Artrose er den vanligste leddsykdommen i vestlig verden. Andelen med artrose vil sannsynligvis stige på grunn av økt levealder og økende overvekt i befolkningen.1 Sykdommen medfører økt sykelighet, uførhet og redusert livskvalitet for pasienten, samt tiltakende belastninger på helsevesenet og samfunnsøkonomiske kostnader i form av sykefravær og uførhet.2

Artrose er en leddsykdom med nedbrytning av leddbrusk, beinremodulering, subkondral sklerose og osteofyttdannelse. Tilstedeværelse av synovial inflammasjon har vært assosiert til økte smerter og radiografisk progresjon.34 Det sees også forandringer i leddnære strukturer og muskulatur.

Kvinner affiseres oftere enn menn. Andre risikofaktorer, særlig for hofte- og kneartrose, er blant annet tidligere skader, anatomiske eller medfødte leddsykdommer, inflammatoriske leddsykdommer og tungt fysisk arbeid .1 Genetiske faktorer er fortsatt ikke fullstendig klarlagt, men en tvillingstudie tyder på at mellom 39 og 65 % av artrose i hånd og kne skyldes genetiske faktorer.5

Insidensen av symptomatisk artrose i hånd, kne eller hofte øker etter 50 års alder og ser ut til å nå en topp rundt 70 års alder.1 I Ullensaker-undersøkelsen, som omfattet personer i alderen 24 til 76 år, rapporterte 12, 8%, signifikant høyere hos kvinner enn hos menn, at de hadde fått diagnosen artrose stilt av lege. Prevalensen for artrose i hofte, kne og hånd var henholdsvis 5,5 %, 7,1 % og 4,3 %.6

Symptomer og klinikk varierer, avhengig av alder og hvilke ledd som er affisert. Alle ledd kan rammes av artrose, men hender, knær, hofte og rygg er hyppigst affisert.

Pasienter med artrose beskriver oftest gradvis økende smerter, stivhet og redusert leddbevegelse og funksjon. Dette medfører problemer med å gjennomføre dagligdagse aktiviteter. Smerter er oftest det symptomet som pasientene først og fremst ønsker å forbedre. Graden av symptomer varierer fra milde plager til plager som gir store begrensninger. Det er tidligere vist at pasienter med håndartrose som er henvist til sekundærhelsetjenesten kan ha like mye plager i form av smerte og redusert funksjon som pasienter med revmatoid artritt.7 Andre manifestasjoner kan være muskelsvakhet og -atrofi, leddinstabilitet, kronisk smertesyndrom og fatigue. Tidlig i sykdomsforløpet forverres smerten ved bruk av leddet og lindres i hvile. Pasientene rapporterer derfor ofte mer smerter på ettermiddagen og kvelden, men de kan også ha startsmerter og morgensmerter. Hvile- og nattesmerte kan opptre ved mer avansert sykdom. Morgenstivhet varer typisk under 30 minutter til forskjell fra pasienter med artritt som typisk har morgenstivhet av lengre varighet. Symptomene ved artrose utvikler seg ofte gradvis og kan variere mellom gode og dårlige perioder. Smerten kan beskrives som verkende med intermitterende intense forverringer.8 Pasienter kan ha perioder med leddhevelse, og i knærne kan dette medføre utvikling av Bakers cyste med hevelse og smerter i knehasen.

Ved artrose i hånd rammes oftest distale interphalangeale (DIP), proksimale interphalangeale (PIP), første carpometacarpale (CMC1) og 2.-3. metacarpophalangeale (MCP) leddene.89Selv om leddaffeksjonene er relativ symmetrisk, kan symptomene være mest uttalt i ett eller få ledd. Pasienter kan ha isolert artrose i DIP/PIP ledd eller tommelbasis, selv om mange pasienter har en kombinasjon av artrose i begge leddgrupper.10 Erosiv artrose er en mer aggressiv variant av artrose, som karakteriseres av røntgenologiske sentrale erosjoner og mer uttalt inflammasjon enn ikke-erosiv artrose.1110 Pasienter med erosiv håndartrose rapporterer mer smerter enn pasienter med ikke-erosiv sykdom, og har raskere røntgenprogresjon.10 Ved håndartrose kan pasienten få redusert gripestyrke, problem med å vri kluter, skru korker og problemer med pinsettgrep.

Kneartrose er ofte bilateral, men én side kan ha mer alvorlig artrose enn den andre siden. I en studie fra 1992 så man bilateral kneartrose hos 74% av kvinner og 65% av menn over 75 år med symptomatisk kneartrose. Patellofemoralledd og mediale kneledd var hyppigst affisert.12

Hofteleddsartrose er ikke sjelden unilateral. Pasienter med idiopatisk unilateral hofteleddsartrose har økt risiko for utvikling av artrose i motsatt hofte.13 En av ni pasienter i alder 45-65 år med nydebuterte hoftesmerter eller stivhet ser ut til å ha behov for protesekirurgi i løpet av 10 år.14

Generelt er diagnostikk av artrose i hånd, kne og hofte hovedsakelig basert på anamnese og klinisk undersøkelse. The European Alliance of Associations for Rheumatology (EULAR) har publisert anbefalinger for diagnostikk av hånd- og kneartrose i henholdsvis 2009 og 2010 basert på tidligere forskning og klinisk erfaring.815 Full anamnese og klinisk undersøkelse skal alltid gjennomføres før kliniker vurderer behovet for bildediagnostikk.16 Ved typisk presentasjon av artrose er bildediagnostikk ikke nødvendig. Bildediagnostikk kan bekrefte diagnosen ved atypisk presentasjon og/eller påvise alternativ eller annen sykdom i tillegg til artrose. Dersom bildediagnostikk er nødvendig, er konvensjonelle røntgenbilder førstevalg. For å diagnostisere andre tilstander, kan bløtvev best visualiseres ved ultralyd eller magnetisk resonanstomografi (MR), mens benvev best visualiseres ved computertomografi (CT) eller MR.

Det foreligger ingen diagnostiske kriterier for artrose i kne, hofte og hånd, men det pågår for tiden arbeid for å utvikle slike kriterier for artrose i kne og hofte.1718 Ekspertpanel i The American College of Rheumatology (ACR) har tidligere utviklet klassifikasjons-kriterier for artrose i hånd, kne og hofte som er ment for bruk i forskning. Disse ble hovedsaklig laget for å skille artrose fra revmatoid artritt, og kan derfor være mindre egnet til å skille artrose fra andre tilstander Under ledelse av et ekspertpanel i EULAR pågår det nå et arbeid for å utvikle nye klassifikasjonskriterier for håndartrose.1920

Håndartrose

I EULAR´s anbefalinger fra 2009 konkluderte ekspertpanelet med at det ikke fins en enkelt test som kan brukes til å diagnostisere håndartrose.8 Diagnosen bør stilles i lys av pasientens risikofaktorer for artrose, symptomer og en adekvat klinisk undersøkelse. En kombinasjon av symptomer og funn øker sjansen for at pasienten har håndartrose. Hos pasienter med typiske symptomer kan en sikker diagnose stilles hos voksne over 40 år.

Typiske kliniske funn er Heberdenske og Bouchardske knuter og/eller benet hevelse med eller uten deformitet (for eksempel lateral deviasjon av interphalangeale ledd, subluksasjon og adduksjon av tommelbasis) i DIP, PIP, tommelbasis og 2. og 3. MCP ledd.

Konvensjonelle røntgenbilder er gullstandarden for morfologisk vurdering av håndartrose. Frontbilder med posteroanterior stråleretning av begge hender er tilstrekkelig for diagnostikk. Typiske funn er leddspalteavsmalning, osteofytter, subkondral sklerose og subkondrale cyster. I tillegg sees subkondrale erosjoner ved erosiv håndartrose. Andre bildemodaliteter er sjelden indisert for diagnostikk av håndartrose.

Blodprøver er ikke nødvendig for å stille diagnosen håndartrose, men kan være relevant for å utelukke andre sykdommer. Det er flere relevante differensialdiagnoser for håndartrose. De vanligste som bør vurderes er psoriasisartritt, revmatoid artritt, urinsyregikt og hemokromatose.

Klassifikasjonskriterier for håndartrose har blitt utviklet av ACR til bruk i forskning og kliniske studier.2122

Kneartrose

Det foreligger ingen gullstandard for diagnostikk av kneartrose. I EULAR´s anbefalinger fra 2010 konkluderte ekspertpanelet med at en sikker diagnose kunne stilles basert på anamnese og kliniske funn hos personer med alder 45 år eller mer.15 Diagnosen bør stilles i lys av bakgrunnsrisiko (forekomsten av kneartrose i den relevante populasjonen), pasientens risikofaktorer for artrose, symptomer og en adekvat klinisk undersøkelse.

Ekspertgruppen anbefalte at alle pasienter med mulig kneartrose skal undersøkes klinisk. Typiske funn inkluderer krepitus, redusert bevegelse, benet hevelse, ingen til moderate mengder med effusjon, og eventuelt deformitet (fleksjon eller varus, mens valgus er mer sjelden), instabilitet, ømhet ved leddranden og ømhet ved patellofemoral kompresjon. Funn av røde flagg som for eksempel betydelig lokal inflammasjon, erytem eller progredierende knesmerter som ikke er aktivitetsrelaterte kan indikere andre diagnoser som septisk artritt, krystallartritt eller alvorlig patologi i ben. Affeksjon av andre ledd i tillegg til kneet kan indikere en rekke andre tilstander.

Konvensjonelle røntgenbilder ble ansett å ikke ha en sentral plass i diagnostikk av kneartrose, men ble tolket som et supplement i diagnostikken. Anbefalte projeksjoner inkluderte frontbilder (posteroanterior strålegang, semi-fleksjon av knær), sidebilder og tangentialbilder (skyline) av begge knær. Andre bildemodaliteter som MR, ultralyd og scintigrafi er sjelden nødvendig i diagnostikken av kneartrose.

Laboratorieundersøkelser av blod, urin eller synovialvæske er generelt ikke nødvendig for å diagnostisere kneartrose, men kan være nyttig for å bekrefte eller utelukke annen sykdom. Ekspertgruppen anbefalte aspirasjon og analysering av leddvæske ved palpabel effusjon for å utelukke inflammatorisk artrittsykdom og identifisere urat- og kalsiumpyrofosfat-krystaller. Synovialvæsken ved artrose er typisk ikke-inflammatorisk med < < 2^∗ 10⁹/L (< 2000 leukocytter/mm3) , og kalsiumpyrofosfatkrystaller er ofte tilstede.

En ekspertgruppe i ACR har utarbeidet klassifikasjonskriterier for kneartrose.2223 Kneartose kan klassifiseres ut fra 3 forskjellige kriteriesett:

Bev=bevegelse. SR=senkningsreaksjon. RF=revmatoid faktor.

Hofteartrose

Det foreligger ingen internasjonale anbefalinger vedrørende diagnostikk av hofteartrose. I henhold til uptodate.com er diagnostikken av hofteartrose først og fremst basert på anamnese og klinisk undersøkelse. Hofteartrose presenteres vanligvis med smerte, verking, stivhet og redusert bevegelighet. Ved klinisk undersøkelse sees ofte redusert innadrotasjon, og både aktive og passive bevegelser av hoften kan være smertefullt. Ved avansert sykdom kan det sees feilstillinger i form av utadrotasjon, adduksjon og fiksert fleksjon av hofte. Positiv Trendelenburgs test pga atrofi av lårmuskulatur kan også være tilstede. Bildediagnostikk er ikke nødvendig rutinemessig, men røntgen kan brukes til å bekrefte diagnosen eller utelukke relevante differensialdiagnoser ved tvil. Anbefalinger for diagnostikk av hofteartrose i primærhelsetjenesten har blitt utviklet. Det ble anbefalt at dysplasi og labrumdefekter bør tenkes på hos pasienter < 50 år.24

En ekspertgruppe i ACR har utarbeidet klassifikasjonskriterier for hofteartrose.2225 Hofteartrose kan klassifiseres ut fra 3 forskjellige kriteriesett:

Sykdomsaktivitet, symptomutvikling og eventuell effekt av intervensjon på pasientens symptomer ved artrose (hånd, hofte og kne) kan måles på flere måter. Pasientens smerte måles ofte ved NRS (Numerical Rating Scale) eller VAS (Visual Analog Scale). Fatigue kan også være del av artrose symptombildet og kan måles blant annet med FSS (Fatigue Severity Scale) eller NRS/VAS.26 Man kan bruke validerte pasient-rapporterte spørreskjemaer som måler smerte, stivhet og funksjon/pasientens ADL funksjoner.

Håndartrose

• AUSCAN (Australian/Canadian Hand Osteoarthritis Index)2728
  • Måler tre dimensjoner; smerte, stivhet og funksjon
  • 15 spørsmål (5 om smerte, 1 om stivhet og 9 om funksjon)
  • Beskyttet av copyright med avgift for bruk av skjemaet
• MAP-hand (Measure for activity performance of the hand)29
  • 18 standardiserte spørsmål og 5 åpne spørsmål om funksjon
• FIHOA (Functional Index for Hand Osteoarthritis)30
  • 10 spørsmål som angår funksjoner i dagliglivet

Kneartrose

• WOMAC (Western Ontario Mac Masters Osteoarthritis Index)31
  • Måler 3 dimensjoner: smerte, stivhet og funksjon
  • 24 spørsmål (5 om smerte, 1 om stivhet og 17 om funksjon)
• KOOS32
  • Måler smerter, stivhet og funksjon i dagliglivet i forhold til sport og livskvalitet
  • 40 spørsmål

Hofteartrose

• WOMAC (Western Ontario Mac Masters Osteoarthritis Index)31
  • Måler 3 dimensjoner: smerte, stivhet og funksjon
  • 24 spørsmål (5 om smerte, 1 om stivhet og 17 spørsmål om funksjon)
• HOOS33
  • Måler 5 dimensjoner: smerte, stivhet, funksjon i dagliglivet i forhold til sport og livskvalitet
  • 42 spørsmål

Billeddiagnostiske metoder for å vurdere sykdomsaktivitet/ eventuell behandlingseffekt kan være røntgenundersøkelse, ultralydundersøkelse og MR.

Behandlingsvalg skal være en felles beslutning mellom pasienten og behandler, og man bør sette seg behandlingsmål. Komorbiditet må tas hensyn til (f.eks gastrointenstinal, hjerte/kar og nyresykdom), i tillegg til faktorer som søvn, fallrisiko, psykososiale forhold, skrøpelighet med mer. Alle pasienter bør tilbys informasjon eller opplæring. Dette kan gjøres på pasientskoler i grupper eller individuell tilnærming. Denne oversikten tar primært for seg farmakologiske og ikke-farmakologiske tilnærminger, kirurgiske behandlingsalternativer og indikasjon nevnes kort. Ved farmakologisk behandling bør man velge den behandlingen som gir minst systemeffekt og risiko for toksisitet. Avhengig av symptomtrykk og preferanser velges behandling én etter én eller i kombinasjon. Behandlingen bør tilpasses alvorlighetsgrad (inflammasjon og grad av strukturell skade/erosjoner), komorbiditet og pasientens egne ønsker. Tverrfaglig tilnærming er viktig for optimal effekt, og ergoterapeuter har en særlig rolle i behandlingen av håndartrose. Ved behov for medikamentell behandling anbefales generelt anbefales topikale NSAIDs som førstevalg. Dersom dette ikke har effekt kan perorale NSAIDs forsøkes i korte perioder. Paracet har vist lite effekt og er ikke lenger førstevalget ved artrose. Sterkere smertestillende som opioider anbefales generelt ikke, og anbefales fortrinnsvis kun der hvor NSAIDs er kontraindisert og kirurgi ikke er aktuelt. På generelt grunnlagt er det lite evidens for at glukosamin eller andre kosttilskudd har effekt, selv om enkeltstudier har vist noe effekt. Vi har tatt utgangspunkt i oppdaterte internasjonale retningslinjer fra EULAR, ACR og OARSI.343536

Håndartrose

Målet med behandlingen av håndartrose er å redusere symptomer (leddsmerter og stivhet) og optimalisere håndfunksjon slik at aktivitetsnivå og livskvalitet blir best mulig.

Øvrige anbefalinger:

1. Informasjon/opplæring i ergonomiske prinsipper, aktivitetsavpasning og hjelpemidler skal tilbys alle.
2. Håndtreningsøvelser for å bedre funksjon, muskelstyrke og smerte.
3. Tommelortoser
   • Best effekt på smerte, mindre på funksjon. Ingen sikker effekt på gripestyrke.
   • Bør tilpasses hver pasient av ergoterapeut. Valg av materiale betyr mindre og følger pasientens preferanser.
   • Ikke nok evidens til å si noe spesifikt om hvor mye, til hvilken aktivitet eller tid på dagen den bør brukes annet enn at den må brukes jevnlig over tid ( >3 mnd).
4. Topikal behandling fortrekkes fremfor systemisk behandling.
   • NSAIDs er førstevalget av alle farmakologiske alternativer pga lite bivirkninger/toksisitet, selv om det finnes noe bedre evidens for peroral behandling.
   • Andre topikale behandlinger kan forsøkes, men det finnes lite data. Capsaicin har bivirkninger med svie som gjør det vanskelig å gjennomføre blindede randomiserte placebo-kontrollerte studier, og anbefales ikke. Varme/kuldepakninger er det lite data på, og får svak anbefaling i ACR sine retningslinjer.

5. Peroral analgetika i kortere perioder/kur eller etter behov
   • NSAIDs (+PPI) eller COX2-hemmere bør primært velges. Bivirkningsprofilen bør tas hensyn til i valg av preparat, særlig ved komorbiditet.
   • Paracet er ineffektivt hos mange pasienter og har også bivirkninger. Kan forsøkes i kortere perioder der perorale NSAIDs er kontraindisert.
   • Det finnes ikke evidens som støtter bruk av tramadol eller andre opioider. Anbefales med forbehold for all artrose i ACRs retningslinjer i de tilfellene hvor NSAIDs ikke kan brukes og det er uaktuelt med operativ behandling
6. Kondroitin-sulfat kan forsøkes, men kun en studie har vist effekt.
   • Glukosamin anbefales ikke, men norske preparater med kondroitinsulfat er kombinasjonspreparater med glukosamin.
   • Kondroitinsulfat/Glukosamin regnes som et kosttilskudd. Kan prøves ut i inntil 3 mnd, seponeres dersom ikke effekt.
7. Intraartikulære steroider skal generelt ikke brukes, men kan vurderes ved smertefulle DIP/PIP-ledd.
   • Få studier og disse har ikke vist effekt ved artrose i CMC1. Ved inflammasjon kan det likevel vurderes som en mulighet, særlig i fingerledd.
   • Annen intraartikulært behandling: Svak anbefaling mot hyaluronsyre i ACRs retningslinjer. PRP anbefales ikke pga manglende data.
8. DMARDs (inkludert synetiske, målrettede syntetiske og biologiske) skal ikke brukes
   • Randomiserte placebo-kontrollerte studier har ikke vist effekt.
   • Tidligere studier har tvetydig evidens vedrørende effekten av perorale steroider. En nylig studie av pasienter med inflammatorisk håndartrose viste effekt av 10 mg i begrenset periode, men langtidsbehandling kan generelt ikke anbefales på grunn av bivirkningsprofil.37
9. Duloxetin (Cymbalta): Svak anbefaling i ACRs anbefalinger, særlig hos pasienter med depresjon eller generaliserte smerter som komorbiditet.
10. Andre svake anbefalinger iflg ACR: Kinesiologisk taping (CMC1) og kognitiv terapi (ved generalisert smerte).
11. Dersom øvrige tiltak ikke gir god nok smertelindring anbefales å vurdere operativ behandling av CMC1-ledd. Det er ikke publisert kontrollerte studier vedr operativ behandling av IP-ledd, men artrodese (DIP) og protese (PIP) er nevnt som muligheter.

Kneartrose

Basisbehandling for alle med kneartrose er god informasjon om sykdommen (evt artroseskole) og treningsprogram. Trening under veiledning gir best utbytte uavhengig av type trening. Treningsform velges utifra pasienten egne preferanser, tilgjengelighet og evt pris. Ved overvekt bør det tilbys veiledning mtp vektreduksjon.

Øvrig behandling

• Topikale NSAIDs er førstevalg.
• Perorale NSAIDs (+ evt PPI) eller COX-2 hemmere: Bør brukes i lavest mulig dose i kortest mulig tid.
• Intraartikulære steroidinjeksjoner: Kan gis for akutt og kortvarig smertelindring, mens høye doser over tid muligens kan påvirke brusken negativt.38 Valgfritt preparat.
• Duloxetin (Cymbalta): Kan forsøkes særlig ved utbredte smerter/depresjon.
• Ganghjelpemidler
• Ortose: Kan brukes ved tibiofemoral artrose. Ortosen valgiserer kneet ved medial artrose.
• Intraartikulær injeksjon av hyaluronsyre: Noe motstridende råd i internasjonale retningslinjer. Svak anbefaling i favør av hyaluronsyre i OARSIs retningslinjer, men svak anbefaling mot hyaluronsyre i ACRs retningslinjer.
• Kognitiv terapi: Anbefalt ved relevant komorbiditet (generaliserte smerter, depresjon)
• Operativ behandling med kneprotese bør vurderes dersom plagene påvirker aktivitetsnivå og livskvalitet i stor grad og ikke-kirurgiske tiltak er forsøkt.

Bruk av Paracet er ikke anbefalt pga lite effekt i studier, men kan forsøkes i kortere perioder dersom peroral NSAID er kontraindisert. Det samme gjelder bruk av tramadol, særlig i de tilfellene der operativ behandling ikke er aktuelt. PRP og stamcelleterapi anbefales ikke.

Hofteartrose

Basisbehandlingen av hofteartrose er strukturert trening under veiledning samt god opplæring om sykdommen, evt via pasientskoler om tilgjengelig. Mindre data på vekttap enn ved kneartrose, men bør inkluderes som råd dersom kroppsmasseindeks >30 kg/m².

Øvrig behandling:

• NSAIDs + evt PPI
• COX2-hemmere
• Intraartikulære steroider under ultralyd-veiledning (ved sekundær inflammasjon).
• Ganghjelpemidler
• Kognitiv behandling ved depresjon/generell smerte
• Operativ behandling med hofteprotese bør vurderes dersom plagene påvirker aktivitetsnivå og livskvalitet i stor grad og ikke-kirurgiske tiltak er forsøkt.

Bruk av Paracet er ikke anbefalt pga svak effekt, men kan forsøkes i kortere perioder dersom peroral NSAID er kontraindisert. Det samme gjelder for bruk av opioider, særlig i de tilfellene der opertaiv behandling ikke er aktuelt. Intraartikulære injeksjoner med hyaluronsyre, PRP og stamceller anbefales ikke.

Lenker til info om pasientkurs:

https://diakonhjemmetsykehus.no/nkrr/artrosekurs

https://aktivmedartrose.no/

Behandlingsmuligheter fra revmatologisk side ved artrose er per i dag begrenset, og majoriteten av pasienter vil ikke ha behov for kontroller hos revmatolog etter diagnose og/eller igangsatt behandling. Behov for kontroll må vurderes individuelt. Effekt av behandling anbefales kontrollert i primærhelsetjenesten, som vil ha ansvaret for den videre behandlingen. Behandlingseffekt bør vurderes basert på pasientens opplevde symptomer, og på grunn av manglende sykdomsmodifiserende behandling er det ikke indikasjon for rutinemessig bruk av bidiagnostikk som ledd i oppfølgingen.

Det anbefales kvalitetsindikatorskjema for artrosebehandling.39 Dette skjema inneholder 17 kvalitetsindikatorer som har til hensikt å måle hva pasientene opplever de har fått av behandling. Skjemaet er brukt i Norge og internasjonalt.

NKRR har utarbeidet en klinisk verktøykasse/ressursbank med forskjellige vurderingsinstrumenter, kjernesett, kvalitetsindikatorer for artrose. Det finnes nærmere informasjon om de nevnte skjemaene på NKRRs nettside og flere av de nevnte skjema er tilgjengelige på norsk i klinisk verktøykasse, Diakonhjemmet sykehus

Sykehusenes felles database for pasientinformasjon (Felles nettløsning for spesialisthelsetjenesten, FNSP) har pasientinformasjon utarbeidet av ulike sykehusavdelinger. Disse tekstene er tilgjengelig for alle sykehus, feks til bruk på avdelingenes nettsider. Pasientinformasjonen er utarbeidet uavhengig av forfattergruppene av prosedyrekapitlene. Det er allikevel et mål at det skal være samsvar mellom pasientinformasjon og denne prosedyren.

Haugesund sanitetsforenings revmatismesjukehus har laga informasjonstekst om artrose Innspill til pasientinformasjonen bes sendt direkte til avdelingen som har utarbeidet og har revisjonsansvar for pasientinformasjonen, til Elisabeth Stakkeland som er redaktør for FNSP, eller til Maria Boge Lauvsnes som er redaksjonsmedlem i FNSP