Frakturer i den distale tredjedelen av tibia utgjør omtrent 50 % av alle crusfrakturer hos barn, med høyest forekomst hos barn mellom 2-8 år. Denne delen av tibia er preget av spongiøst ben med et tynt lag av kortikalt ben, noe som ligner på strukturen i tibiaplatået. Skaden kan oppstå ved både direkte og indirekte traumer, som ved aksial belastning i forbindelse med hopp eller fall.
Symptomer på diafysære leggbrudd inkluderer sterke smerter og manglende evne til å belaste benet. Hele underekstremiteten, inkludert fot og ankel, bør undersøkes, spesielt dersom skaden involverer høyenergiulykker som bil- eller sykkelulykker. Ved slike skader bør trykkmåling vurderes for å overvåke risikoen for kompartmentsyndrom.
Det anbefales røntgenbilder i front- og sideprojeksjon av leggen, samt bilder av ankel og fot for å kartlegge eventuelle tilknyttede skader. Distale crusfrakturer hos barn er ofte greenstick-frakturer grunnet den tykke periosten, noe som gir økt risiko for rekurvatum ved visse belastninger. Ved komplekse, komminutte frakturer kan CT-undersøkelse være nødvendig for bedre kartlegging.
Frakturer klassifiseres basert på følgende kriterier:
Behandlingen avhenger av bruddets karakter og graden av feilstilling.
Konservativ behandling:
De fleste tibia- og fibula metafysære frakturer er ukompliserte med minimal dislokasjon og kan gipsbehandles, eventuelt etter lett manipulasjon. Isolerte tibia skaft frakturer har tendens til å progridiere til varusfeilstilling og tibia/fibula frakturer kan ende i valgus stilling med forkortning og rekurvatum.
Dislokerte frakturer kan initialt reponeres lukket.
Lang gipslaske med ankelen i lett plantegrad fleksjonstilling for å hindre posteriort dislokasjon og kneet i 45° fleksjon for å hindre rotasjonfeilstilling.
Fraktur alignment bør monitoreres ukentlig de første 3 ukene for å oppdage eventuell varus/valgus.
Man kan justere gipsen med kiler. Ved feilstilling større enn 15° anbefales å gipse på nytt framfor å legge inn kile.
Tilhelingstiden varierer med pasientens alder fra 2 uker hos nyfødte til 8-12 uker hos ungdom mot slutten av veksten.
Operativ behandling:
Indikasjoner for kirurgi inkluderer åpne frakturer, frakturer som er vanskelige å reposisjonere, eller ustabile brudd, kompartment syndrom og ledsagende vaskulær skade. Perkutan pinning eller TEN-nagling er aktuelle metoder, spesielt ved komminutte brudd. Ved omfattende bløtdelsskader kan ekstern fiksasjon vurderes.
Pinnefiksasjon brukes ofte ved dislokerte brudd med fare for vekstforstyrrelser. Få pinner plasseres sentralt for å redusere risikoen for forbeining av vekstskiven ("bar formation").
For eldre barn ( >10 år) kan ortose være et alternativ etter 4 ukers gipsbehandling, for å sikre bevegelighet og samtidig stabilisering.
Perkutan pinning, plateosteosyntese, fleksible nagler eller intramedullær nagle hos ungdom med lukket epifyse skive.
Postoperativt gipsimmobilisering med kneet flektert 15° i 4-12 uker avhengig av fiksasjonsmetode, alder og tilhelingsgrad.