Osgood-Schlatters

Osgood-Schlatters sykdom ble først beskrevet av Dr. Robert Osgood og Dr. Carl Schlatter i 1903. Tilstanden skyldes repeterende kraftige drag på senefestet i kneet, noe som kan føre til en partiell avulsjon av ossifikasjonssenteret på tuberositas tibiae. Dette fører til smerte og hevelse i området. Tilstanden forekommer oftest hos gutter i alderen 10-15 år, mens jenter vanligvis får symptomer to år tidligere. Forekomsten er særlig høy blant idrettsaktive, med omtrent 20 % prevalens i denne gruppen.

Forekomst

• 10-15% av alle tenåringer får smerter
• 20 % hos idrettsaktive
• 5 % hos ikke-idrettsaktive

Bilaterale symptomer ses hos halvparten av alle gutter og 20 % hos jenter. Tendens til familiær opphopning.

Disponerende faktorer er:

• Malalignment
• Økt Q-vinkel ( >15°)
• Genu valgum
• Forøket femuranteversjon
• Forfotspronasjon
• Patella alta

(Aparicio et al, JPO 1997)

Sykdommen presenterer seg som smerter og hevelse over tuberositas tibiae. Vanligvis er det en hard kul eller prominens på forsiden av kneet under patella, ofte med økt ømhet ved palpasjon. Smerteintensiteten kan variere, men øker ved aktiviteter som løping, hopping og kneling. Kneets bevegelighet er normal, bortsett fra smerten ved aktivitet.

• Smerter over tuberositas tibiae
• Prominens
• Hevelse
• Normale knefunn forøvrig

Diagnosen er hovedsakelig klinisk, basert på symptomer og undersøkelse. I tilfeller der diagnosen er usikker, eller for å utelukke andre tilstander som tumor eller fraktur, kan røntgen utføres.

På røntgen kan man noen ganger se fragmentering ved tibia tuberositet.

Ultralyd eller MR kan også brukes til å vurdere bløtvevsforandringer ved tvil.

Differensialdiagnoser
Viktige differensialdiagnoser inkluderer:

• Infeksjon
• Tumor
• Fraktur av tuberositas tibiae eller vekstskiven
• Sinding-Larsen-Johansson syndrom (en lignende tilstand i nedre del av patella)

Osgood-Schlatters sykdom kan klassifiseres etter alvorlighetsgraden:

• Type I: Mild smerte med aktivitet, ingen til minimal hevelse.
• Type II: Moderat smerte under aktivitet og mulig lett hevelse.
• Type III: Vedvarende smerter, selv i hvile, med betydelig hevelse og funksjonsbegrensning.

Behandlingen fokuserer på smertelindring og reduksjon av betennelse:

1. Symptomlindrende behandling: Smertestillende medikamenter, som paracetamol eller NSAIDs, kan benyttes for å redusere smerter.
2. Aktivitetsmodifikasjon: Barn oppfordres til å redusere eller tilpasse aktiviteter som utløser smerte, men det er trygt å delta i aktivitet så lenge smerten er tolerabel.
3. Ising: Påføring av ispakker på det betente området i 20 minutter, flere ganger daglig, kan redusere hevelse og smerte.
4. Styrkeøvelser og tøyning: Øvelser som styrker quadriceps og hamstrings samt tøyning for disse musklene kan bidra til å lindre smerte og redusere risiko for tilbakefall.
5. Patellar ortose: Et patella-ortose kan avlaste trykket på senefestet under kneet og lindre smerte ved aktivitet.

Det har kommet rapporter om god effekt etter langvarig immobilisering av kneet ved hjelp av gips eller skinner. Dersom invalidiserende plager kan immobilisering over en periode forsøkes, men for de aller fleste vil ikke plagene være i en så uttalt grad at immobilisering kan forsvares.

Etterbehandling
Når smerten er under kontroll, kan et gradvis rehabiliteringsprogram med vekt på styrking av knestabilisatorer og propriosepsjonstrening igangsettes. Dette kan bidra til å forebygge tilbakefall og sikre normal funksjon.

Vanligvis er regelmessig kontroll unødvendig, men ved vedvarende plager eller funksjonelle begrensninger kan oppfølging hos fysioterapeut anbefales. Pasienter med alvorlig og langvarig sykdom kan henvises for vurdering av andre tiltak som immobilisering.

Selv om prognosen for Osgood-Schlatters sykdom generelt er god, kan enkelte pasienter oppleve:

• Vedvarende smerter ved knestående aktivitet
• En permanent, smertefri kul ved tibialtuberkelen
• I sjeldne tilfeller, avulsjonsfrakturer som krever kirurgisk behandling

Prognosen er generelt god. Symptomene varer vanligvis i 6-18 måneder og forsvinner når vekstskiven lukker seg.

Omtrent 20 % kan oppleve vedvarende, milde symptomer i voksen alder, men alvorlige langtidseffekter er sjeldne.