Jernbelastningstest utføres for å undersøke om absorpsjon av jern er nedsatt dersom peroralt jerntilskudd ikke gir forventet bedring av Hb og andre hematologiske variabler ved behandling av  jernmangelanemi. Dårlig behandlingseffekt kan skyldes sykdom i øvre del av mage-tarm kanalen, blødning, dårlig ”compliance” pga. plagsomme bivirkninger og for lav jerndose. Akuttfasereaksjon og annen kronisk inflammatorisk sykdom er faktorer som hemmer jernabsorpsjonen. Jernbelastningstest bør utføres før en starter med parenteral jernbehandling som kun er indisert ved peroral behandlingssvikt.

Terapisvikt ved peroral jernbehandling av jernmangelanemi hos pasienter med s-ferritin < 15 µg/L  som markør for tomme jernlagre og transferrinmetning < 16 % som indikerer nedsatt jernabsorpsjon. Testen er enkel å gjennomføre som en innledende utredning av terapisvikt ved jernbehandling.

Pasientforberedelser

NB: Det må inngås avtale på forhånd med laboratoriet for å få utført undersøkelsen. Undersøkelsen tar ca. 2,5 timer.

• Jernmedikasjonen seponeres 3–4 dager før undersøkelsen. Pasienten møter fastende.
• Det tas først en blodprøve-såkalt ”nullprøve” til analyse av S-Jern og S-Ferritin. Pasienten får 11 mL Nycoplus Neo-Fer® mikstur, og 2 timer senere tas ny prøve til analyse av S-Jern.
• Etter første prøvetaking kan pasienten drikke vann, men skal ellers ikke spise eller drikke noe annet før prøve nummer to er tatt.

Prøvetaking
Serumrør med gel. Unngå langvarig stase og hemolyse.

• Sentrifugeres innen 2 timer.
• Ved transport sendes begge prøvene samlet.

Jernabsorpsjon er negativt korrelert til størrelsen på jernlagrene, noe som bidrar til en betydelig inter-individuell biologisk variasjon. Det er derfor vanskelig å angi typiske referansegrenser. I en undersøkelse av friske kvinner og menn med gjennomsnittsalder 40 år og normal jern- og hematologisk status, var gjennomsnittlig økning i transferrinmetning hos kvinner 16 %-poeng ( range: 3-35) og hos menn 13 %-poeng ( range: 1-35) (1).

Tabellen er veiledende for sammenhengen mellom økning av s-jern ved økende s-ferritin.

Resultatet tolkes på grunnlag av økning av s-jern og s-transferrinmetning i to-timers prøven. For beregning av transferrinmetningen brukes verdien for s-jernbindingskapasitet i null-prøven.

Ingen eller lav økning i transferrinmetningen sees ved redusert eller opphevet jernabsorpsjon og forklarer således den funksjonelle årsaken til behandlingssvikten, men sier ikke noe om den grunnleggende sykdomsårsaken i mage-tarm kanalen. Selv en mindre økning i transferrinmetning på 8-10 %-poeng er uttrykk for en viss jernabsorpsjon. Resultatet må bedømmes i sammenheng med pasientens kliniske tilstand og hematologisk status.

Dersom det etter klinisk utredning er indikasjon for parenteral jernbehandling, bør den gjennomføres med intravenøs jerntilførsel og ikke med intramuskulær injeksjon. Jernabsorpsjonen hemmes av akuttfasereaksjon og aktiv, kronisk inflammasjon som derfor vil ha en konfunderende effekt på utfallet av jernbelastningstesten.

Høye verdier med transferrinmetning > 40–50 % eller høyere i to-timersprøven er forenlig med normale absorpsjonsforhold i øvre del av mage-tarm kanalen (duodenum). Økningen er positivt korrelert til anemiens alvorlighetsgrad, og vil derfor være mindre ved mild enn ved alvorlig anemi.