Om organdonasjon i Norge

Den første nyretransplantasjonen i Norge ble utført på Rikshospitalet i 1956. Fra 1969 har vi hatt et nasjonalt program for nyretransplantasjon. Programmet ble i 1983-84 utvidet med transplantasjon av hjerte lever og pankreas, og fra 1986 har også lungetransplantasjon vært et behandlingstilbud. De fleste transplantasjoner utføres med organer fra avdød giver, mens om lag 35 % av nyrene er fra levende giver. Organdonasjon fra avdød giver utføres ved 27 godkjente donorsykehus. Organdonasjon og transplantasjon er regulert i en egen lov siden 1974 (kapittel 3) Transplantasjonslova ble fornyet 1. januar 2016.

 Organtransplantasjon er en etablert og god behandling for pasienter med terminal organsvikt. I Norge transplanteres det om lag 450 organer per år. OUS Rikshospitalet er Nasjonal behandlingstjeneste for organtransplantasjon og alle transplantasjoner blir utført her. Dette medfører logistiske utfordringer i et land som Norge, men et stort antall utførte transplantasjoner på samme senter gir høy kvalitet med resultater på internasjonalt toppnivå. Alle pasienter skal gis like muligheter for å bli transplantert uavhengig av hvor i landet de bor.

Målet er å hjelpe flest mulig pasienter til bedre livskvalitet og et lengre liv. Det forutsetter en betydelig innsats både på donorsykehusene og på OUS Rikshospitalet og velvilje fra enkeltmennesker til å donere organer etter sin død.

 Antall donasjoner pr år varierer og som i de fleste andre land er ikke tilgangen på organer stor nok til å dekke behovet. Innføring av cDCD vil kunne føre til at flere kan blir organdonorer.

Antall personer som dør av sykdom/skade i hjernen mens de er i respiratorbehandling antas å være relativt stabilt, men ingen kjenner det egentlige potensialet for organdonasjon i Norge. Sammenlignet med andre land er det grunn til å tro at potensialet ikke utnyttes optimalt. Alle donorsykehus må derfor utarbeide rutiner for identifisering og behandling av potensielle organdonorer.

I Transplantasjonsloven presiseres at alle potensielle donorer skal gis mulighet for organdonasjon i eget helseforetak. De regionale foretakene må derfor ha systemer og rutiner som sikrer at organdonasjon alltid blir vurdert når det kan være aktuelt.

Alle donorsykehus har en donoransvarlig lege, de fleste har også donoransvarlig sykepleier. På mange sykehus er det i tillegg etablert tverrfaglige ressursgrupper. De donoransvarlige leger og sykepleiere fungerer som et bindeledd mellom donorsykehusene og OUS Rikshospitalet, og har ansvar for å utarbeide interne prosedyrer, samt undervisning av relevant personell.