Perifer ansiktslammelse

I det følgende gir vi anbefalinger for hvordan nevrofysiologisk undersøkelse kan benyttes i ulike tilstander. Enkelte tilstander som eksempelvis Mortons metatarsalgi og Meralgia Paraesthetica har vi ikke beskrevet, og vi henviser til andre kilder nærmere beskrivelse og anbefalinger for undersøkelse av disse tilstandene.1

Kapittelet ble utarbeidet av prosjektgruppen for Metoder i Klinisk Nevrofysiologi 1993–1997, og revidert Kvalitetsutvalget i Klinisk nevrofysiologi 2004–2008, 2015 og 2020.

Det viktigste ved den nevrofysiologiske undersøkelsen er å skille perifer fra sentral lidelse, men det er også viktig å gi en prognostisk vurdering selv om dette ofte er vanskelig. Pasientene med dårlige utsikter kan eventuelt vurderes for nervetransplantasjon.

N. facialis stimuleres foran øret. Det bør minimum registreres fra m. nasalis på begge sider, men det kan også registreres fra andre facialisinnerverte muskler. Latenstid og amplituder sammenlignes mellom de to sidene. Nevrografiundersøkelsen kan foretas en uke etter inntreden av lammelsen.

Graden av aksonal skade er avgjørende for prognosen.1 En eldre studie2 har vist følgende: Når amplituden er normal eller nedsatt inntil 30 % av det normale, restitueres pasienten fullstendig i løpet av to måneder. Når amplituden er nedsatt til 30–10 % av det normale, skjer det restitusjon i løpet av 2–8 måneder, og restparesene er milde eller moderate. Intet svar fra en side eller amplitude mindre enn 10 % av det normale, betyr lang restitusjonstid (6–12 måneder), og uttalte eller middels uttalte restpareser. En nyere studie har vist liknende resultater: amplitudeforskjell > 75 % indikerer dårlig prognose.3 Samme studie viste også at blinkrefleksundersøkelse er nyttig både i akutt og subakutt fase.

EMG gjøres i alle tre nivåene for å vurdere graden av skade, primært for å se etter voluntær kontraksjon og grad voluntær aktivitet som et ledd i vurdering av eventuell diskontinuitet i nerven. EMG anbefales utført tre uker etter start av ansiktslammelsen.