Albueluksasjoner har høyest forekomst i aldersgruppen 10 – 20 år. Skademekanismen er oftest fall på utstrakt arm. 95 % av enkle albuluksasjoner blir stabile ved konservativ behandling.
Distal nevrovaskulær status før og etter reponering dokumenteres i journal (!) da det foreligger risiko for både kar- og nerveskade.
Røntgen albue før og etter reponering.
Man ser etter fraktur i processus coronoideus, caput/collum radii (sees hos 3-14%) eller capitellum humeri.
CT er aktuelt ved mistanke om eller kartlegging av brudd.
MR er sjelden indisert.
Tenk spesielt på om det kan foreligge luksasjonsfraktur eller mer komplisert albueskade. Se kapittelet om Kompliserte albueskader (luksasjonsfrakturer)
Lukket reponering så snart som mulig etter at nevro-vaskulær status er undersøkt og dokumentert.
Kreftene som trengs for å reponere en posterior albueluksasjon:
|
Stabil albue etter reponering:
Dersom albuen er stabil etter reposisjon behandles skaden konservativt. CC-bandasje i 1-2 uker hvis pasienten kan samarbeide og albuen ikke har tendens til å redislokere.
Dersom pasienten har fått gips beholdes den i maksimalt 2 uker.
Ustabil albue etter reponering:
Skal i regelen behandles operativt. Mekanisk innskrenket bevegelighet etter reponering og kar/nerve‐skader er også operasjonsindikasjon.
Instabilitet er sjelden ved isolerte luksasjoner (5%). Små avulsjoner og "Drop sign" kan vere indikatorer på instabilitet.
Dersom albuen lukserer ved lett ekstensjon eller postreposisjonsrøntgen viser at ulno-humeralleddet er inkongruent/asymmetrisk («Drop sign») bør pasienten opereres med reinserering av LUCL og om nødvendig MCL. CT tas da pre-operativt for å avdekke eventuelle brudd.
I påvente av kirurgi får pasienten en gips med albuen i fleksjon og underarmen i nøytral stilling slik at den står i ledd. Ekstern fiksasjon brukes dersom man ikke klarer å holde albuen reponert med gips. Det er viktig at den eksterne fiksatøren settes proximalt for operasjonsområdet på humerus og distalt for operasjonsområdet på underarmen. Viktig å huske på forløpet av n.radialis, slik at denne ikke skades.
Ren lateral eller medial dislokasjon krever ofte åpen reposisjon p.g.a. interponert muskulatur eller nerve.
Konservativ behandling:
Klinisk kontroll etter 1-2 uker. Sjekk bevegelse i albuen (ROM). Gi pasienten råd om aktive øvelser for bevegelse i albuen. Vurder evtentuelt henvisning til fysioterapeut. Ingen vektbelastning tillates de første 6 ukene.
Dersom pasienten beskriver subluksasjonsfølelse på 1-2 ukerskontrollen gjøres det testing av sidestabiliteten under gjennomlysning. Dersom det gaper i leddet ved testing av sidestabiliteten er dette et tegn på behandlingstrengende ruptur av et eller begge kollateralligamentene.
Klinisk kontroll med testing av ROM og varus/valgus etter 6 uker.
Hvordan teste varus/valgus stabilitet:
Pasientens underarm låses mellom egen overarm og thorax. Albuen er 20-30 grader flektert. Plasser tuppen av tommelen i leddspalten lateralt eller medialt og legg på henholdsvis valgus- og varusstress.
Testen er positiv hvis det oppstår palpabel og eventuelt synlig åpning med eller uten smerter. Varusinstabilitet er sjelden, men valgusinstabilitet kan komme av alle typer valgustraumer.
Operativ behandling:
Avhenger av type skade og inngrep.
De fleste gjenvinner full funksjon og styrke i albuen etter 3-6 mnd. Mange har lett ekstensjonsdeficit 10-15 grader og periodevise smerter. Noen få har valgusinstabilitet, men den er vanligvis asymptomatisk og trenger ikke å behandles. Varusinstabilitet gir vanligvis symptomer og bør derfor vurderes for stabiliserende kirurgi.