Litium benyttes til forebygging av maniske og depressive faser i manisk depressiv, bipolar sykdom og til behandling av maniske tilstander (1-4). Maksimal serumkonsentrasjon inntreffer 4-12 timer etter inntak av depottabletter, halveringstiden er 16-30 timer ved normal nyrefunksjon, og likevekt i serum oppnås etter 5-7 dager (1,3).

Litium skilles hovedsaklig ut gjennom nyrene. Nedsatt nyrefunksjon gir redusert utskillelse av litium og med det økt serumkonsentrasjon. Hyponatremi, f.eks. ved dehydrering, oppkast og diaré, vil kunne gi redusert utskillelse av litium. Samtidig bruk av ACE-hemmere, tiazid-diuretika og NSAID-preparater vil kunne gi redusert utskillelse og økt serumkonsentrasjon av litium (1-4).

De vanligste bivirkningene ved oppstart av litium er tørste og polyuri samt muskelsvakhet, tretthet, kvalme og diaré. Ved kronisk litiumbruk må en være spesielt oppmerksom på faren for utvikling av nyresvikt og endokrin ubalanse (hypothyreoidisme og hyperkalsemi) (1,4).

Vurdering av etterlevelse og terapisvikt, vurdering av bivirkninger, spørsmål om interaksjoner og ved mistanke om forgiftninger.

Pasientforberedelser

Prøvetaking skal skje 12 timer (+/- 0,5 timer) etter siste doseinntak og minst 5-7 dager etter oppstart eller doseendring.

Prøven tas ikke medikamentfastende ved spørsmål om forgiftninger.

Ved oppstart av behandling måles serumkonsentrasjon av litium ukentlig den første måneden, deretter månedlig i et halvt år. Siden er det kontroller hver 3.-6. måned, avhengig av pasientens tilstand (2). Det anbefales jevnlig kontroll av nyrefunksjon og thyreoideafuksjon.

Prøvetaking
Serumrør med gel.

0,5-1,0 mmol/L (1,2).

Varsling

Ved verdier > 1,5 mmol/L vil rekvirenten bli forsøkt varslet pr.telefon.

Terapeutisk område gjelder monoterapi: Ved bruk av litium i kombinasjonsbehandling for depresjon vil noe lavere serumkonsentrasjoner være adekvate. Hyppig kontroll er nødvendig ved endring i nyrefunksjon.

Kildehenvisning

Urdal, P., Brun, A. og Åsberg, A, Brukerhåndbok i medisinsk biokjemi 2009.

Terapiområdet gjelder ved monoterapi. Ved forebyggende bruk og ved bruk av litium i kombinasjonsbehandling ved depresjon vil noe lavere serumkonsentrasjoner (0,3-0,5 mmol/L) kunne være adekvate (1, 2).

Verdier over terapiområdet kan skyldes redusert nyrefunksjon, langsom utskillelse pga interaksjoner med andre legemidler, hyponatremi, dehydrering, høy dose og kort tid mellom siste dose og prøvetaking.

Verdier under terapiområdet kan skyldes dårlig etterlevelse, interaksjoner med andre legemidler, lav dose og lang tid mellom siste dose og prøvetaking.

Litium har et smalt terapeutisk vindu. Ved serumkonsentrasjoner på 1,2-1,5 mmol/L er det risiko for toksiske bivirkninger. Verdier over 1,5 mmol/L medfører betydelig risiko for toksiske effekter. Tidlige tegn på toksisitet er døsighet, sløvhet, muskelsvakhet, økende tremor og fascikulasjoner. Tegn på alvorlig intoksikasjon er ukoordinerte bevegelser, dysartri, ataksi, forvirring, synsforstyrrelser og kramper. Giftinformasjonens behandlingsanbefalinger ved intoksikasjon finnes på Helsebiblioteket.

Analysemetode

• Kolorimetrisk endepunktsmetode.
• Atellica CH 930, Siemens Healthcare.