Diagnostikk av svangerskapsdiabetes. Diagnostikk av diabetes mellitus i pasientgrupper der analyse av HbA1c ikke kan benyttes. Risikovurdering av diabetes der HbA1c ikke kan benyttes.
Se egne retningslinjer for diagnostikk av svangerskapsdiabetes (1).
Diabetes mellitus er usannsynlig og glukosebelastning unødvendig hvis ikke-fastende glukose i venøst plasma (hos ikke-gravide) er < 5,6 mmol/L. Diabetes hos barn debuterer ofte med svært høye blodglukoseverdier og alvorlige symptomer som ved svær glukosuri og ketonuri. Hos de fleste barn blir diagnosen bekreftet uten forsinkelser ved blodglukosemåling, og behandling starter umiddelbart. Glukosebelastning i slike situasjoner er verken nødvendig eller ønskelig.
Pasientforberedelse og gjennomføring
Glukosebelastning skal gjennomføres i tråd med Noklus’ anbefaling for praktisk gjennomføring av glukosebelastning (2)
Analysering
Fastende glukose og glukose etter glukosebelastning kan analyseres lokalt på pasientnært analyseinstrument eller på samarbeidende laboratorium. Pasientnære analyseinstrumenter som brukes diagnostisk, bør være anbefalt av Noklus. Det stilles imidlertid krav til analysekvalitet ikke bare for pasientnære analyseinstrumenter, men også for analyseinstrumenter på sykehuslaboratorier og private laboratorier (1–3).
Laboratoriets råd for valg av rør, prøvebehandling og forsendelse bør alltid følges.
Ved lokal analysering på pasientnært instrument kan fastende glukose måles i kapillært fullblod. I fastende tilstand er glukosekonsentrasjonen i kapillært blod omtrent lik venøst blod. Etter glukosebelastning må glukose måles i venøst EDTA- eller heparin-fullblod pga. betydelig forskjell mellom glukose i kapillært og venøst blod.
Mål fastende glukose med PNA-instrument som er i bruk på SØ (glukosemåler eller blodgassapp).
Glukosebelastning skal ikke utføres dersom:
Prøvetaking og prøvemateriale
Fastende prøve/0-prøve/PGLU0: Veneprøve Li-heparin gel / serum trombinrør (utestasjoner må bruke serum trombinrør). Li-heparin gelrøret kan sentrifugeres umiddelbart, serum trombinrøret etter 5minutter.
Ved glukosebelastning tilføres glukose til en pasient under standardiserte forhold. Glukosekonsentrasjonen i plasma måles før og etter glukoseinntaket.
Her benyttes bare beslutningsgrenser (se under Tolkning).
Diagnose (1, 3) | Plasma-glukosekonsentrasjon (mmol/L) |
Diabetes mellitus | Venøst |
Fastende: | > 6,9 |
og/eller 2 timer etter glukosebelastning: | > 11,0 |
Nedsatt glukosetoleranse | |
2 timer etter glukosebelastning: | 7,8–11,0 |
"Impaired fasting glucose" | |
Fastende: | 6,1–6,9 |
Svangerskapsdiabetes | |
Fastende: | 5,3–6,9 |
og/eller 2 timer etter glukosebelastning: | 9,0–11,0 |
Dersom pasienten ikke har symptomer på diabetes mellitus kreves to glukoseverdier over de diagnostiske grenser før diagnosen stilles.
Pasienter med redusert glukosetoleranse og/eller forhøyet fastende glukose har økt risiko for å utvikle type 2-diabetes. Redusert glukosetoleranse kan ellers forekomme ved tyreotoksikose, Cushings syndrom, akromegali, feokromocytom, hyperaldosteronisme og glukagonom.