Kuldeagglutininer er som regel IgM autoantistoffer som er rettet mot I, i eller P antigen på erytrocytter og foreligger ved autoimmun hemolytisk anemi. Ved temperaturer mindre enn 37°C kan antistoffene agglutinere erytrocytter og forårsake komplementmediert hemolyse, i hovedsak ekstravasal. Kuldeagglutininer kan foreligge ved primær kuldeagglutinin sykdom eller sekundært ved kuldeagglutinin syndrom relatert til malignitet eller ulike infeksjoner.

Utredning av hemolytisk anemi. Eventuelt screening av pasienter som skal nedkjøles.

Pasientforberedelse
Ingen.

Prøvetaking
Serum. Vakuumrør uten tilsetning. Unngå langvarig stase. Blodprøven må holde 37°C fra prøvetaking til serum er skilt fra erytrocyttene. Man må bruke forvarmede glass og varmeskap eller vannbad.

Kvinner og menn

Negativ, hhv. titer: < 32

Ved positiv test utføres titrering for styrkebestemmelse av kuldeantistoffene.

Positiv test kan foreligge ved primær kuldeagglutininsykdom forårsaket av lymfoproliferativ beinmargssykdom. Positiv test ses også ved sekundært kuldeagglutininsyndrom som kan skyldes infeksjoner. Typisk er infeksjon med Mycoplasma pneumonia eller Epstein-Barr virus.

Ved disse tilstandene vil kuldeagglutinin-titer oftest være svært høyt. Aktuelle supplerende tester i tillegg til hemolyseparametre vil være direkte antiglobulintest og komplementfaktorer. Ved Mycoplasma pneumoniae-infeksjoner dannes kuldeagglutininer i omtrent halvparten av tilfellene. Kuldeagglutininer kan påvises ca. 1 uke etter sykdomsdebut, oppnår et maksimalt titer etter 2-3 uker og faller hurtig i titer etter 4 uker. Testen er imidlertid lite sensitiv og lite spesifikk ved diagnostikk av Mycoplasma pneumoniae-infeksjoner. Analysen krever noe forberedelse ved prøvetaking og kan bli falsk negativ ved feil prøvehåndtering.

In vitro kan uregistrert kuldeagglutinering også gi feilaktig resultat ved andre hematologiske og blodtypeserologiske undersøkelser.