Eksistensiell og åndelig omsorg

«En klagesang er til for å høres – ikke en stil som skal rettes på»

- Benny Andersen

Til daglig forbinder mange det åndelige med det religiøse, men da forbeholdes åndelige behov religiøse mennesker. Her bruker vi åndelighet i allmenn forstand, der noen foretrekker å kalle det eksistensielle behov og eksistensiell omsorg. Vi bruker ordene åndelig og eksistensiell om hverandre, uten å skille skarpt mellom dem.

Eksistensiell omsorg handler om å ta seg tid til å se mennesket bak diagnosen, især den enkeltes erfaring av livet i sin helhet. Hensikten er ikke å gjøre livet lettere, men tvert imot å styrke motet til å leve med det vanskelige. Først da kan vi begynne å leve det livet vi har, så helhjertet vi kan, så lenge vi lever.

«Det er ikke fordi ting er vanskelige vi ikke våger. Det er fordi vi ikke våger at de er vanskelige»

- Seneca

«Hvis vi opplever at tiden går altfor fort, er det vi selv som har for stor fart»

- Margareta Melin

Legg til rette for nærvær og samtaler

Eksistensiell omsorg handler om kontakt og nærvær i øyeblikket, mer enn lange samtaler. Med en tydelig tidsramme kan vi lettere senke farten. Da oppstår kontakt. Fortell derfor hvor mye tid du har til rådighet.

Legg til rette for at pasient kan fortelle sin historie

Å være i kontakt med sin livsfortelling er den eksistensielle omsorgens røde tråd. Livet er som en ufortalt roman, og mange vil gjerne dele sin historie. Livsfortellingen setter ens livssituasjon inn i et større perspektiv, og i det større bildet ser vi lettere hvem vi er, hva livet går ut på, og hva som virkelig betyr noe. Den utgjør fundamentet i vår identitet og vår hverdag. Men når livet ikke går i henhold til planen, rystes livsfortellingen vår. Da kan vi oppleve at fundamentet svikter, og vi mister grepet om oss selv og meningen med livet. Slike eksistensielle kriser ledsages ofte av sorg, skyld, håpløshet, meningsløshet og dveling over livets grunnleggende spørsmål.

Vær medmenneskelig fremfor rådgivende

Når fundamentet kollapser formidler vi håp ved å være medmenneskelige fremfor rådgivende. Når vi gir råd, løsninger og fasitsvar til den kriserammedes utfordringer, sier vi indirekte: “Dette lar seg løse”. Men eksistensielle utfordringer lar seg ikke løse.

Fremfor å hjelpe pasienten ut av sine vansker med våre «gode råd» (som kan forverre krisen) søker vi å hjelpe pasienten inn i sin virkelighet, uansett hvor vanskelig den måtte være. Det gjør vi ved å møte pasienten som et medmenneske. Lindringen ligger billedlig talt i å vandre med pasienten et stykke på veien.

«Den som gir et råd til en syk, oppnår følelsen av overlegenhet, uansett om rådet blir fulgt eller ikke. Derfor hater ofte sårbare og stolte pasienter kuren mer enn sykdommen»

- Nietzsche

Legg til rette for utforsking av vanskelige følelser og tanker

Å miste grepet om seg selv kan innebære skam. Personen man «nå er» bryter med den man «hittil var». Noen skammer seg for å være en brysom pasient, en dårlig hustru, en sviktende farsfigur e.l. Skammen kan vi som hjelpere lindre ved å se mennesket bak sykdommen.

«Du ser så mye i meg som ikke finnes hvis ikke du ser det»

-Trygve Skaug

Skam og skyld opptrer ofte likt. Som skammen er skylden et forsoningens hinder, enten man beskylder andre for eget uhell, eller man bærer vekten av andres skyld på egne skuldre. I begge tilfeller kan vi som hjelpere utforske skylden, uten å selv beskylde. Da kan lindring oppstå.

Mange pasienter kjenner på en uro, tilsynelatende uten grunn. Den diffuse uroen vi kaller eksistensiell angst, er responsen når livets fundament slår sprekker. I den eksistensielle angsterfaringen kjenner vi livets realiteter på kroppen. Vi merker hvor usikkert livet faktisk er, og hvor umulig det er å kontrollere det. Derfor regnes den som et sunnhetstegn fremfor et sykdomstegn.

Legg til rette for undring og utforsking av egen tro og tanker om døden

Livsfortellingen berører ofte pasientens trosfortelling, som rommer «det store bildet» av det som overgår oss - livet, døden, Gud, naturen etc. Fordi de store bildene rommer lagvis av andre bilder, er de ofte en nøkkel som åpner pasientens indre liv. For eksempel kan samtaler om Gud berøre selvforståelse, relasjoner, verdighet, kjærlighet, død, eksistens med mer.

Men de store bildene kan havne i veien for god behandling. For eksempel ved strenge gudsbilder. De kan vi utfordre ved å utforske på en ikke-dømmende måte. Gjennom undring og interesse gir vi den enkelte rom til å tydeliggjøre sitt ståsted om Gud.

Vi kan og utforske pasientens og pårørendes forhold til døden. Døden setter livet i perspektiv og understreke hva som betyr noe i den store sammenhengen. I tillegg kan samtaler om døden virke beroligende, ved at man får oversikt over tiden etterpå, gravferden og andre praktiske ting.

Ta vare på egne følelser og behov

Både underveis i samværet og i etterkant bør man sjekke inn hos en selv. Mister du kontakt med dine egne følelser og behov, kan du overføre disse på andre. Da forsøker man å hjelpe seg selv gjennom den andre, og verken den kriserammede eller hjelperen får dekket sine egentlige behov. Det skaper dobbel slitasje.

Ritualer kan være til hjelp, bruk de

Som hjelper kan vi med ritualets ordløse språk gjøre livets overganger om til minneverdige stunder. Vi kan lage en markering i samråd med pårørende, med for eksempel bønn, lystenning, tekster musikk, blomster, dekor, bilder, minnebok eller andre symboler.

Palliative forløp ender i den siste overgangen – øyeblikket der livet går over i døden, det være seg når behandlingen avsluttes, når pulsen ebber ut, dødsbudskap gis, eller når pasienten kobles av maskinen. Disse øyeblikkene rommer svært sterke følelser, både hos pasienten, pårørende og oss som hjelpere.

I slike overganger kan det være naturlig å tilkalle en prest eller tilsvarende. Slike roller kan fungere som en symbolsk budbærer om døden, og gjennom sin symbolkraft medvirke til en fredfull avslutning.

P= pasient

H= hjelper

Livsfortelling

Start refleksjonen ved å spørre om hjemstedet, oppveksten, skoletiden, troslivet, kjærlighetslivet, oppturer, nederlag o.l.

H: “Hvordan så det ut i barndomshjemmet ditt?”

H: “Hva ville du bli når du vokste opp?”

H: “Hva var din første jobb?”

H: “Er du gift? Hvis så, hvordan møttes dere?”

H: “Hva angrer du mest på?”

Når pasienter nevner viktige personer eller hendelser, er det ikke «irrelevant informasjon», men invitasjoner til å reflektere sammen om det vesentlige i livet. Vi kan òg starte refleksjonen ut ifra hverdagslige erfaringer. Eksempelvis

P: «Den middagen var ikke særlig god. Jeg er vant til å spise fersk kveite, rett fra havet.»

H: «Er du vokst opp med det?»

P: «Faren min var fisker.»

H: «Og har du fulgt i hans fotspor?» eller

H: «Hvor vokste du opp?»

Herifra åpner livsfortellingen flere spor man kan forfølge - arbeidslivet, farsrelasjonen, oppvekst, tilhørigheten til kyststrøk, etc.

Lyspunkter

P: «Jeg ser ingen mening i dette livet med sykdom.»

H1: «Det gjør ikke jeg heller. Hva med livet før sykdommen, hvordan så en vanlig dag ut?»

H2: «Tenker du at sykdom utelukker et meningsfullt liv?»

Skam

P: «Det blir så mye ekstra for mine nærmeste når jeg er syk.»

H1: «Å være syk innebærer å være til bry, enten du vil eller ikke. Hvordan er det å være til bry?» Eller

H2: «Du er til bry for dine nærmeste, enten du vil eller ei. Hvordan er det for deg?»

De store bildene

P: «Jeg fikk kreft fordi Gud straffer meg.»

H1: «Du tenker at Gud straffer deg?»

H2: «Hva er forskjellen på en straff og en prøvelse?»

P: «Dette er ikke noe liv.»

H1: «Hva er et liv for deg?»

H2: «Det virker som livet ditt handler mer om å overleve, enn å faktisk leve. Er det sånn?»

P: «Jeg er så redd for å dø.»

H1: «Det ville jeg også vært, hadde jeg vært i din situasjon. Hva er du mest redd for?»

H2: «Hva skjer når man dør tror du?»