Filaria antistoff

• Mistanke om infeksjon med filaria-ormer (lymfatisk filariasis, flodblindhet etc).
• Mistanke om Tropisk pulmonal eosinofili.
• Utredning av eosinofili hos personer med bakgrunn i endemisk område, spesielt Sentral- og Vest-Afrika.

• Serum.
• Minimum 300 µL.

Prøven kan sendes til Nasjonal referansefunksjon for serologisk parasittdiagnostikk ved UNN. Hvilken som helst papirrekvisisjon kan benyttes så lenge den inneholder pasient-ID, rekvirent, kliniske opplysninger, hvilke analyser som ønskes samt direkte telefonnummer til rekvirent for telefonsvar og andre henvendelser. Alternativt kan rekvisisjon fra UNN lastes ned her.

Gelglass må sentrifugeres før det sendes til laboratoriet. Serumprøven kan sendes ved romtemperatur. Ved oppbevaring før transport kan prøven stå i kjøleskap i inntil noen få dager, ved lengre oppbevaring bør prøven fryses. Forsøk å unngå repeterte runder med frysing og opptining.

• Antistoffpåvisning av IgG mot filaria-ormer med Enzyme-Linked ImmunoSorbent Assay (ELISA).
• Analysen detekterer antistoff mot de fleste arter filaria-ormer. Testen benytter antigen fra gnager-filaria, Acanthocheilonema viteae.

Prøven videresendes til Nasjonal referansefunksjon for serologisk parasittdiagnostikk, Avd for mikrobiologi og smittevern, UNN.

Telefon: 776 27027 (bioingeniør) eller 776 27951(lege), alternativt mikrobiologisk ekspedisjon 776 27010.

ELISA: Negativ, Gråsone, Positiv.

Det angis også index- verdi. Index-verdi beregnes ved absorbans (OD-verdi) i prøve/absorbans i prøve som definerer cut off (fra produsent). Index-verdi ≥1 er positiv prøve. Index-verdi < 1,6 kan regnes som lavt antistoffnivå.

Alle prøver besvares med samlet tolkningskommentar.

Svaret vil for de fleste rekvirenter komme som papirsvar.

1-6 dager (+ postgang).

Alle prøver besvares med samlet tolkningskommentar.

Analysen har relativt høy negativ prediktiv verdi (et negativt resultat gjør diagnosen lite sannsynlig). Analysen kan ikke skille mellom de ulike filaria-arter. Positivt resultat kan skyldes en reell filariainfeksjon, men en uspesifikk reaksjon eller kryssreaksjon mot andre parasitter, særlig andre rundormer, er ikke uvanlig. Analysen kan spesielt kryssreagere med Strongyloides stercoralis. Ved positiv test bør derfor diagnosen bekreftes med andre metoder som mikroskopi av blod, biopsier etc, avhengig av hvilken filaria-art som kan være aktuell. Ved mistanke om W. bancrofti (lymfatisk filariasis) er en antigentest for serumprøver tilgjengelig og kan være et nyttig tillegg til mikroskopi.

Testegenskaper: Produsent angir sensitivitet 95 % hos pasienter med filariasis, spesifisitet 69 % hos pasienter med andre parasittsykdommer og spesifisitet 98 % hos blodgivere. Utprøvning ved Folkhälsomyndigheten har vist sensitivitet 78–100 % for ulike filaria-arter (W. bancrofti, O. volvulus, Loa loa, Mansonella perstans), men lav sensitivitet ved Brugia sp. Ved mistanke om Brugia-infeksjon finnes en egen, spesifikk antistofftest.

Analysen er akkreditert.