Radiokarpal dislokasjon

Radiokarpale dislokasjoner og luksasjonsfrakturer i radiokarpalleddet er sjeldne, men alvorlige skader som kan oppstå etter betydelige håndleddstraumer. Skadene karakteriseres av fullstendig eller delvis tap av kontakt mellom karpus og den distale artikulerende flaten på radius. Skaden kan medføre stor invaliditet og krever behandling av håndkirurger med kompetanse innen feltet.

Hevelse og smerter over håndleddet samt feilstilling. Dislokasjon kan gi arterie- og nerveskade, slik at det er viktig å gjøre en fullstendig håndundersøkelse.

Røntgen håndledd i to plan, med PA bilde og sidebilde. I tillegg tar man røntgen håndrot hvor det inngår fire røntgenprojeksjoner.

CT hører også med for kartlegging av mindre frakturer som man ikke ser på vanlig røntgen. Se forøvrig kapittelet om Vurdering av håndrot, håndledd og TFCC.

Det finnes to klassifikasjonssystemer for radiokarpale dislokasjoner:

Etter Dumontier inndeles radiokarpal dislokasjon i

• Type I: Ren dislokasjon. Sjeldent forekommende skade.
• Type II: Luksasjonsfraktur. Hyppigst forekommende og innebærer avrivning av enten de dorsale eller volare radiokarpale ligamentene. Dette er skader man oftest ser ved høyenergitraumer.

Radiokarpal luksasjon (Dumontier type 1).

Radiokarpal fraktur-dislokasjon (Dumontier type II) med avulsjonsfrakturer fra distale radius etter falltraume fra egen høyde. I sideplan ser man tydeligere dislokasjonen og volare og dorsale leddlepper på radius.

Etter Monheim inndeles radiokarpal dislokasjon i

• Dislokasjon av distale radius hvor karpus forblir intakt og forskyves som én enhet fra radius
• Dislokasjon av distale radius med fraktur i styloideus radii eller ulna (evt. begge) med interkarpal dislosering

Ved den sjeldne rene radiokarpale dislokasjonen uten ledsagende frakturer må både de dorsale og volare radiokarpale ligamenter sutureres/reinsereres og stabiliseres midlertidig med en artrodeseplate evt. kirschnerpinner gjennom radius og inn i lunatum i minimum 12 uker.

En radiokarpal luksasjonsfraktur behandles operativt enten åpent eller artroskopisk. Ved håndleddsartroskopi får en god oversikt over skadene i håndrot. Følgende forhold er viktig i behandlingen:

1. Midlertidig reponering av dislokasjonen
2. Dekompresjon av nevrovaskulære strukturer
3. Eksponering og debridering av ledd
4. Behandling av interkarpale skader
5. Fiksering av frakturer og sutur/reinserering av leddbåndsskader

Den radiokarpale fraktur-dislokasjonen (samme pasient som over) er reponert, avulsjonen av rimfragmentet volart på radius er pinnefiksert, og det er uført volar og dorsal plating. Ulna styloidfrakturen er pinnet og sikret med cerclage. Det er utført reinserering av SL-ligamentet med benanker.

Etterbehandlingen og kontrollopplegg er avhengig av type behandling og må ofte tilpasses individuelt. Se forøvrig kapittelet om Perilunære skader.

Dislokasjon som blir forsinket reponert kan gi nerveskade. Skaden i seg selv og inadekvat behandling kan resultere i stivhet, post-traumatisk artrose samt kronisk radiokarpal instabilitet.

De fleste pasienter vil ende opp med 30-40% reduksjon av bevegelighet i håndleddet.