Akutt hiv-infeksjon

Ca. 2/3 av dem som smittes med hiv får etter 2-4 uker en forbigående influensa-lignende sykdom, forenelig med en akutt hiv-infeksjon. Det kliniske spekteret er spredt, fra milde til alvorlige sykdomsbilder med behov for sykehusinnleggelse hvor akutt hiv-infeksjon ikke er åpenbar. Vanligste feil-diagnose som overser akutt hiv i europeiske datasett er «atypisk mononukleose».

Svært variable symptombilder. Overaktive hiv-spesifikke CD8-celler driver inflammasjonen og forårsaker symptomer, som mot EBV ved mononukleose. Vanligste symptomer er utslett, feber, fatigue, stomatitt, pharyngitt og lymfadenitt, men også diare, kvalme, myalgier og genitalsår forekommer. Et makulopapuløst utslett med 5-10 mm store lesjoner på ansikt og truncus hos voksen person har få andre differensialdiagnoser, men forekommer ikke hos alle med akutt hiv-infeksjon. Inkubasjonstiden er vanligvis 2-4 uker, mens varigheten av symptomer 1 - 4 uker.

Diagnostikken starter med en kombinert antigen/antistoff HIV1/2 screening test som kan påvise smitte så tidlig som 2-3 uker etter infeksjon. Reaktiv test kombineres alltid medhiv 1/2 konfirmasjonstest (Geenius) som påviser antistoffer mot hiv og kan skille mellom nysmitte vs ikke ved å se på båndmønsteret i Western blot. Ved negativ/inkonklusiv bekreftelse test og sterk mistanke om HIV smitte (nylig eksponering og/eller positiv antigen komponent i screeningstesten) anbefales undersøkelse av HIV-RNA. Det er da ønskelig med to tilleggs prøver til referanselaboratoriet: EDTA-plasma forhiv-RNA og EDTA-blod for hiv-DNA (provirus). NB! Viktig å opplyse om mistanke om akutt hiv og antatt smittetidspunkt på rekvisisjonen til mikrobiologisk laboratorium.

Laboriatoriet på KIS har også en hiv hurtigtest, men den baserer seg på antistoffer og blir ikke positiv før etter ca (2-) 3 uker. Må bekreftes med konvensjonell hiv test. Se Hurtigtester og fargemetoder

Hiv-RNA stiger initialt til meget høye verdier og reduseres deretter p.g.a. ekspansjon av hiv-spesifikke cytotoksiske celler, som gir bedre immunologisk kontroll. Pasienten får vanligvis en forbigående kraftig reduksjon av CD4 celler i blodet. Leukopeni, lymfopeni, trombopeni og lett økte transaminaser er vanlig. Differentialdiagnoser er bl.a. mononukleose og cytomegalovirusinfeksjon.

De patofysiologiske immunologiske prosessene ved akutt hiv skjer i løpet av disse første ukene og predikerer videre forløp for den enkelte pasient. Rask start av antiretroviral behandling etter diagnose av akutt hiv er derfor viktig for å sikre bedre hiv-spesifikk immunologisk kontroll, redusere hiv-reservoiret og redusere smittepotensialet. Et integrasehemmer-basert regime med høy genetisk barriere anbefales og gir raskest fall i viremi.

Smitteoppsporing er ved akutt hiv er spesielt viktig fordi det aktuelle smittetidspunkt og relevante kontakter kan begrenses til ukene før sykdomsdebut, men også fordi disse pasientene er spesielt smitteførende med betydelig viremi. Husk også at pasienten kan ha smittet andre før første lege-kontakt. (Se Smitteoppsporing HIV)