Tardive dyskinesier

Tardive dyskinesier er motoriske forstyrrelser som opptrer etter en tids behandling med dopaminreseptorblokkerende midler (som antipsykotika).

Tilstanden oppstår således ikke akutt, men kan ses fra måneder til år etter påbegynt behandling.

Årsaken er ikke sikkert kjent, men antas blant annet og skyldes økt følsomhet i nervenes synapser for signalstoffet dopamin.

Tendensen til å utvikle tardive dyskinesier varierer sterkt fra person til person. Den viktigste faktoren er trolig en predisposisjon, sannsynligvis på arvelig grunnlag. Risikogrupper er eldre, hjerneskadede og riskoen er større hos kvinner enn menn.

Tardive dyskinesier utvikler seg gradvis og ses som repeterende ufrivillige bevegelser. Det karakteristiske er en variabel blanding av dyskinesier i tunge-munn-ansiktsområdet, koreatiske bevegelser, athetose, dystonier og tics. Det kan typisk ses grimasering, tygging, protusjon av tunge og leppesmatting.

Undersøk pasienten med tanke på symptomer og differensialdiagnoser. Vurder pasientens medikamentelle behandling. Vurder blodprøvetaking.

Nevrologiske tilstander.

Lignende dyskinesier kan oppstå spontant, kanskje særlig hos pasienter med schizofreni og hos geriatriske pasienter.

Utløsende antipsykotikum skal seponeres, ev. bør man skifte til annet middel med mindre tendens til tardive dyskinesier. Tardive dyskinesier ses hyppigst med førstegenerasjons lavdoseantipsykotika og i særlig grad depotpreparater. Man bør unngå kombinasjon av et antipsykotikum og et antikolinergikum, da dette øker riskoen for utvikling av tardive dyskinesier.