SGLT-2 hemmere er en medikamentgruppe som hemmer reabsorpsjonen av glukose fra urinen. Medikamentet har en moderat blodsukkersenkende effekt og brukes først og fremst i behandling av type 2 diabetes med hjertekarsykdom og ved nyresykdom. De kan en sjelden gang også brukes ved type 1 diabetes og høy KMI. Det er vist en øket risiko for utvikling av diabetisk ketoacidose (DKA) ved bruk av SGLT-2 hemmere selv om pasienten har normalt blodsukker (euglykemisk DKA). Dette gjelder særlig under innleggelse i sykehus.
Generelt er insulinmangel, infeksjon, kirurgi, alkoholoverforbruk og andre stress-situasjoner assosiert med økt risiko for utvikling av DKA. Ved bruk av SGLT2-hemmere vil en reduksjon i insulindose, lav egenproduksjon av insulin, kirurgi, dehydrering, underernæring eller faste, samt infeksjon føre til økt risiko for utvikling av DKA. Det er derfor viktig at behandlende lege aktivt tar stilling til hvilke pasienter som skal foreskrives denne medikasjonen.
Pasienter som behandles med SGLT-2 hemmere skal få muntlig og skriftlig beskjed om å ta pause med medikamentet i forbindelse med interkurrent sykdom eller ved symptomer på ketoacidose; kvalme, oppkast, abdominale smerter eller pustevansker. Videre skal behandlingen alltid pauseres ved innleggelse for akutt sykdom i sykehus, og 3–5 dager før planlagt stor kirurgi eller faste. Ved hjertesvikt kan behandling startes og gjenopptas etter at akutt sykdomsfase er over. Medikasjonen skal ikke startes opp igjen før et døgn etter at pasienten er euvolem, og spiser og drikker normalt. Dersom pasienten skal opereres eller har fastet, men ikke har pausert medikasjonen som planlagt, kan kapillær eller venøst keton (β-hydroksybutyrat) og venøs eller arteriell blodgass måles. Hos pasienter uten diabetes mellitus kan kapillær keton under faste til koloskopi være opptil 1,7 mmol/L, men < 1,0 mmol/L hos de fleste. Pasienter med diabetes mellitus med verdier over 1,5 mmol/L er i risiko for utvikling av ketoacidose. For måling av kapillær keton se: Måling av keton (β-hydroksybutyrat) i kapillærblod.
Ved enten kapillær keton < 1,5 mmol/L eller normal blodgass kan et inngrep gjennomføres. Ved verdier 1,5–3,0 mmol/L er pasienten i risiko og bør ha ekstra oppfølging i etterkant av kirurgi med tanke på utvikling av DKA (kapillær blodketon/blodgass). Kapillær keton > 3,0 mmol/L tyder på ketoacidose og behandles som det; se Diabetisk ketoacidose (DKA).
Ved SGLT2-hemmer indusert DKA skal pasienten ikke bruke medikamentet igjen.