Laterale epikondylfraktur

Laterale epikondylfrakturer utgjør omtrent 17 % av alle distale humerusfrakturer hos barn og er oftest instabile på grunn av drag fra ekstensorene. Slike frakturer oppstår typisk etter fall hvor albuen utsettes for valgusstress, som fører til at caput radii presses mot den laterale kondylen. Siden den laterale epikondylen er en vekstsone (apofyse) som ikke er i direkte leddkontakt, er den spesielt utsatt for frakturer.

Disse frakturene er hyppigere assosiert med vekstforstyrrelser og redusert bevegelighet etter tilheling enn suprakondylære frakturer, ettersom de ofte er intraartikulære skader.

Pasienter presenterer typisk med smerte, hevelse og eventuell feilstilling i albueleddet. Krepitasjon og smerter ved supinasjon-pronasjon kan observeres, og i noen tilfeller kan det være vanskelig å oppdage frakturen ved kun klinisk undersøkelse.

Røntgen i front- og skråprojeksjon er standard, men siden kondylene hos barn ikke alltid er fullstendig forbenet, kan CT vurderes ved usikkerhet for å sikre korrekt diagnosering.
En viktig huskeregel for å vurdere røntgenbilder er «Come Rattle My Tree Of Love» som viser når de forskjellige delene av albuen er synlige på røntgen: capitellum, radius hode, medial kondyl, trochlea, olecranon og til slutt laterale kondyl.
CT anbefales særlig ved mistanke om intraartikulære skader for å avklare frakturlinjens beliggenhet og stabilitet.

Laterale kondylfrakturer klassifiseres ofte etter Milch-systemet:

• Type I: Frakturlinjen går lateralt for trochlea, tilsvarende en Salter-Harris type IV-skade. Albuen er ofte stabil siden trochlea er intakt.
• Type II: Frakturlinjen går gjennom apex av trochlea, også tilsvarende en Salter-Harris type IV. Denne typen er oftere ustabil og krever kirurgisk intervensjon. Dette er den vanligste formen for lateral epikondylfraktur hos barn.

Behandlingen av laterale epikondylfrakturer avhenger av graden av dislokasjon:

1. Konservativ behandling:
• Udislokerte eller lett dislokerte frakturer (< 2 mm dislokasjon): Immobiliseres med gips i 3-4 uker med albuen i 90° fleksjon og underarmen i nøytral stilling.
• Kontroll: Pasientene følges opp med røntgenkontroller etter 1 og 2 uker for å sikre riktig reposisjon og heling. Pinner fjernes etter 3-6 uker avhengig av stabilitet og tilheling.
2. Operativ behandling:
• Dislokerte frakturer ( > 2-3 mm dislokasjon): Disse krever ofte åpen reposisjon og stabilisering med perkutane pinner for å oppnå anatomisk reposisjon. Pinner plasseres gjennom fyseskiven, og albuen immobiliseres postoperativt med 60-90° fleksjon i 3-4 uker.
• Ved forsinket behandling ( > 3 uker): Kirurgisk behandling kan gi risiko for osteonekrose og leddstivhet, og konservativ behandling bør vurderes for å unngå komplikasjoner.
3. Behandling ved osteosyntese:
• Hvis stabil osteosyntese oppnås, kan gips unngås eller benyttes kun som smertelindring i omtrent en uke.

Oppfølging innebærer røntgenkontroll etter 1-2 uker, og pinner fjernes etter 3-6 uker. Skruer, dersom de er benyttet, fjernes som regel ikke med mindre de forårsaker ubehag. Ytterligere oppfølging etter 2 måneder og eventuelt etter 1-2 år anbefales for å evaluere eventuelle vekstforstyrrelser.

Cubitus varus (cubitus pseudovarus): Periosteal overvekst kan gi en falsk valgusfeilstilling.

Forsinket tilheling eller nonunion: Vanlig på grunn av sirkulasjonsforstyrrelser.

Vekstarrest: Kan gi varus/valgus deformiteter.

Osteonekrose: Kan forårsake fishtail deformitet, en gapende deformitet mellom diafyse og apofyse.

Leddstivhet: Et resultat av feilbehandling eller vedvarende dislokasjon, som kan kreve ytterligere behandling.