Fremmedlegeme GI-traktus

Sist oppdatert: 13.11.2024
Utgiver: Oslo legevakt
Versjon: 1.3
Forfattere: Signe Ekeland, Julie Mathillas
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Generelt 

  • Vanligst i aldersgruppen 6 mnd til 3 år, setter seg sjeldent fast.
  • Halvparten uten symptomer.
  • Ofte brakt til legevakt da pårørende har sett at de har inntatt et fremmedlegeme.

 

Viktige punkter

  1. Se algoritmen som er vedlagt for en enkel guide.

  2. Majoriteten av fremmedlegemer er lav-risiko og kan som oftest bli håndtert uten behov for billeddiagnostikk eller innleggelse.
  3. Knappebatterier og magneter er høy-risiko hvor det er behov for billeddiagnostikk (for å bekrefte diagnose) og innleggelse.
  4. Enkelte fremmedlegemer kan være giftige.
  5. Store objekter avhengig av lokalisasjon kan være indikasjon for innleggelse.

 

 

RØDE FLAGG - høy-risiko-objekt

  • Knappebatteri:
    • Farligst når de befinner seg i øsofagus, behøver rask intervensjon (kan gi skade etter bare 2 timer). Etter passering av øsofagus til ventrikkel eller lenger distalt i GI-traktus er det mindre risiko forbundet med knappebatteri.
  • Store objekter:
    • >5 cm i lengde og/eller >2 cm i bredde kan obstruere pylorus.
  • Magnet + et metallobjekt eller >1 magnet:
    • Kan gjøre at tarmsegmenter adhereres og det kan oppstå veggnekrose og perforasjon. Selv en kraftig magnet alene kan feste seg til metallobjekter på utsiden av kroppen og gi komplikasjoner.
    • Ved inntak av flere magneter er det indisert med rask endoskopisk fjerning. Flere magneter kan noen ganger fremstå som kun et fremmedlegeme på røntgen.
  • Blyobjekter:
    • Kan gi blyforgiftning dersom de ikke passerer raskt til tarm (eks: fiskeutstyr og gardinlodd)
  • Skarpe gjenstander:
    • Bør vurderes for endoskopisk fjerning såfremt de er tilgjengelig for dette. Konfererer med gastrokirurg som vil vurdere indikasjon. Det er sjeldent at skarpe gjenstander som har passert øsofagus penetrerer slimhinnen i GI-traktus, og behøver sjeldent intervensjon såfremt pasienten er asymptomatisk.
  • Objekter som ekspanderer mye i møte med fukt:
    • Superabsorberende polymerer (eks: ammeinnlegg, bleier)

Anamnese 

  • Symptomer:
    • Pustevansker, hoste, sikling, svelgsmerter, spisevegring, magesmerter, oppkast, GI-blødning
    • Hos voksne/større barn: Fremmedlegemefølelse, ubehag, smerte
  • Tidspunkt for nedsvelget
  • Hva er nedsvelget: stump, spiss, lang, magnet, batteri, ekspanderende materiale, blyholdig
  • Dersom det fremkommer opplysninger om pustebesvær og/eller hoste, vurder om fremmedlegeme kan sitte i luftveier.

 

Pasienter med høy risiko for komplikasjoner:

  • Preeksisterende gastrointestinale malformasjoner
  • Eosinofil øsofagitt
  • Nevromuskulære sykdommer (da de har unormal tonus og/eller funksjon i fysiologiske prosesser.)

Undersøkelser 

A-problem?

  • Cyanose?
  • Stridor

B-problem?

  • Høy RF, lav O2-metning?
  • Fremmedlyder over lunger?
  • Subcutant emfysem?

Inspeksjon munnhule

  • Synlig høytsittende fremmedlegeme?
  • Sår?

Bukstatus

  • Tegn til peritonitt?
  • Tegn til obstruksjon?
     
Billeddiagnostikk:
  • Røntgen er unødvendig hos en pasient uten symptomer, hvor det ikke dreier seg om et høy-risiko-objekt, hvor man har en troverdig sykehistorie uten signifikant usikkerhet, og hvor det ikke foreligger risikofaktorer hos pasienten.
  • Kun 2/3 av fremmedlegemer forventes å være synlig på røntgen. Metallfremmedlegemer vil som regel være synlig, med unntak av aluminiumsgjenstander.
  • Dersom det tas røntgen bør det tas i to plan, og det må tas røntgen av hals, thorax og abdomen.
  • Hos mindre barn, er det ofte nødvendig med kun et røntgenbilde som dekker hals, thorax og abdomen.
  • Selv om fremmedlegemet i seg selv ikke er røntgentett kan indirekte tegn til tilstedeværende fremmedlegeme være synlig.

     

I følgende situasjoner bør røntgen vurderes:
  • Batteri
  • Magnet
  • Ukjent objekt
  • Høy-risiko-objekt (se over)
  • Symptomatisk pasient (i de tilfellende der pasienten grunnet symptomer vurderes å være klar innleggelseskandidat bør røntgen tas på sykehuset)

Tiltak 

Kan sendes hjem:
  • Ser frisk ut
  • Er smertefri og symptomfri
  • Har ubesværet respirasjon
  • Kan spise og drikke
    • + når man vet sikkert at det er inntatt et lav-risiko-objekt.
  • Det er ikke nødvendig at det letes gjennom avføringen etter objektet. Kontrollrøntgen er ikke nødvendig.
  • De bør instrueres i å komme tilbake dersom det skulle oppstå:
    • Pustevansker - Magesmerter - Feber - Oppkast - Spiseproblemer

Konferer med vakthavende gastro-/barnekirurg og vurder innleggelse når:

  • Det er tegn til luftveisobstruksjon eller nær komplett spiserørsobstruksjon
  • Ved tegn til inflammasjon eller intestinal obstruksjon.
  • Fremmedlegemet befinner seg i øsofagus.
  • Ved høyrisikoobjekt (se over)
  • Det er behov for intervensjon/fjerning av fremmedlegeme grunnet størrelse - tommelfingerregel er et fremmedlegeme > 2 cm hos barn < 5 år og > 5 cm hos barn > 5 år, da dette kan bli stoppet av pylorus.
  • Man mistenker at fremmedlegemet er toksisk.
  • Pasienten har svelget fremmedlegeme og har risikofaktorer forbundet med sin grunnlidelse.

 

  • Knappebatteri. Særlig alvorlig dersom i øsofagus. Dersom sikkert gått over i magesekk er det lavere komplikasjonsrisiko, men kan være aktuelt å fjerne endoskopisk likevel. Særlig dersom barn < 5 år og batteri >20 mm i diameter.
    • Til barn >1 år: vurder sukralfat/Antepsin mikstur:
      • Dosering: 200 mg/ml: 5 ml hvert 10. minutt, maks 3 doser.
      • Vurderes dersom barnet er over 1 år, er i stand til å svelge og inntaket har skjedd innenfor de siste 12 timene.
      • Bør ikke gis etter 12 timer eller dersom tidspunkt er ukjent grunnet fare for perforasjon.
    • Dersom barnet ( >1 år) er hjemme: Honning.
      • Dosering: 10 ml hvert 10. minutt opptil 6 doser.
      • Bør ikke gis etter 12 timer eller dersom tidspunkt for inntak er ukjent grunnet fare for perforasjon.

 

Enkelte fremmedlegemer lokalisert til nedre øsofagus kan observeres i inntil 24 timer for å se om det passerer spontant. Dette er som oftest en spesialistoppgave.