Forekomst og klinisk forløp

19.10.2023Versjon 0.18Forfatter: Heike Eichele, Kristin A.Bakke

Hvor vanlig er tics? 

Man antar at omtrent 0,5%-1% av barn og unge tilfredsstiller diagnosekriteriene. (Se Hva er tics og Tourettes syndrom?)

 

Forbigående tics hos barn er mye vanligere. Forbigående tics betyr at perioden der barnet har ulike tics varer mindre enn 12 måneder. Både forbigående tics og kroniske tics/Tourettes syndrom opptrer hyppigere hos gutter enn hos jenter.

Klinisk forløp 

TS debuterer oftest i 5-7 års alder, men kan oppstå tidligere eller senere enn dette. De første ticsene er ofte ansiktsbevegelser eller bevegelse av nakke. Motoriske tics kommer som regel før vokale tics. Vanligvis er ticsene på sitt mest intense i 10-12 års alder for deretter å avta etter puberteten, og tics har vanligvis en gunstig prognose på lang sikt (Se figur under).1,2 De fleste er mindre plaget av sine tics når de blir voksne, selv om noen også kan ha problemer med tics i voksen alder. Det er ikke klarlagt hvilke faktorer som fører til at tics vedvarer, reduseres eller forsvinner eller en sjelden gang forverres i voksen alder.1

 

 

 

Figur. Illustrasjon av det typiske forløpet ved TS. Alvorlighetsgraden av tics øker hos de fleste i løpet av barnealderen og er størst i 10-12 års alder før den synker frem mot voksen alder.

 

Figuren er basert på en figur i en oversiktsartikkel i nature reviews disease primeres.1

Årsaker til forverring av tics 

Det er typisk at mengden, intensiteten og type tics endrer seg over tid. Ofte er det ikke mulig å forklare hvorfor symptomene endrer seg på denne måten. Mange med TS rapporterer at tics kan forverres av stress, slitenhet eller utmattelse og høye temperaturer.1

Referanser 

  1. Robertson, M.M. et al. Gilles de la Tourette syndrome. Nature Reviews Disease Primers 3, 16097 (2017). DOI: 10.1038/nrdp.2016.97
  2. Andrén, P., et al. European clinical guidelines for Tourette syndrome and other tic disorders—version 2.0. Part II: psychological interventions. Eur Child Adolesc Psychiatry (2021). doi.org/10.1007/s00787-021-01845-z