Biokjemiske analyser som begynner på ...
A
B
C
D
E
F
G
H
I
J
K
L
M
N
O
P
Q
R
S
T
U
V
W
X
Y
Z
Æ
Ø
Å
1
2
5

Selen

Sist oppdatert: 09.02.2023
  Sendeprøve: Fürst
Utgiver: Vestre Viken HF
Versjon: 1.2
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Indikasjoner 

Mistanke om selenmangel, f.eks. langvarig underernæring, muskel eller hjertesykdom eller andre tilstander med uklar etiologi. Mistanke om selenforgiftning.

Prøvetakingsrutiner 

Pasientforberedelse
Ingen.

 

Prøvetaking
Prøven tas på Li-Heparin rør med gel, grønn kork med gul ring. Røret blandes godt, deretter settes røret stående i stativ umiddelbart etter prøvetaking. Sentrifugeres innen 2 timer.

NB! Det er viktig at prøven oppbevares STÅENDE og i ROMTEMPERATUR frem til innsending og IKKE avpippeteres.

 

Rekvisisjon

https://www.furst.no/for-legekontoret/trykksaker/rekvisisjoner/

Veiledende referanseområder 

Aldersgruppe µmol/L Populasjon
6 md.: 0,6–1,2 A
0–1 år: 0,2–1,4 B
2–5 år: 0,4–1,6 B
6–17 år: 0,5–1,5 B
Gravide kvinner i svangerskapsuke 18: 0,8–1,4 C
Kvinner i fertil alder: 0,8–1,6 D
Voksne kvinner og menn > 18 år: 0,8–1,6 E

 

Kommentarer

Referanseområder utgjør de sentrale 95 % av observasjonene i en antatt frisk befolkning og vil varierere i forhold til dietten i den populasjonen som referanseområdet er basert på. Referanseområder egner seg derfor ikke for å definere optimal selenstatus og kliniske beslutningsgrenser bør benyttes for å definere mangel på selen.

 

Veiledende referanseområde er basert på følgende populasjoner:

  • A. 6 måneder gamle spedbarn (n= 94) fra Bergensområdet (1)
  • B. Friske barn i alderen 0–18 år fra Tyskland (2)
  • C. Gravide kvinner (n= 114) fra Bergensområdet (1)
  • D. Kvinner i fertil alder (n= 158) fra Bergensområdet (1)
  • E. Friske personer i alderen 18–69 år, gj.sn. 31 år (n= 287) fra Bergensområdet

 

S-selen er lavest hos spedbarn med nadirverdi i alderen 2–4 måneder. S-selen stiger deretter til verdier som man ser hos eldre barn og voksne.

 

I svangerskapet reduseres s-selen og stiger etter fødsel til verdier som er noe høyere enn det man ser hos ikke-gravide kvinner i fertil alder.

Kliniske beslutningsgrenser 

Aldersgruppe µmol/L Ref.
Mangel 1–17 år < 1,1 3
Mangel Gravide i svangerskapsuke 18 < 0,9 1
Mangel Gravide i svangerskapsuke 36 < 0,8 1
Mangel Voksne fra 18 år < 1,1 4,5
Optimalt nivå Barn og voksne 1,1–3,0 3,4,5
Toksisk nivå Barn og voksne > 5,1 6

 

Kommentarer

Selennivået hos voksne er angitt å være optimalt når selenprotein P er fullt uttrykt, svarende til en serumkonsentrasjon av selen på 1,57 µmol/L. Det er angitt at et øvre trygt daglig inntak på 300 µg selen fra mat og tilskudd av organisk bundet selen svarer til en plasmakonsentrasjon på omkring 3,0 µmol/L.

 

Selen har et smalt optimalt serumkonsentrasjonsområde, og inntak over 300 μg øker risikoen for selentoksisitet (selenose). Et for høyt maternelt s-selennivå ( > 1,1 µmol/L) er vist å kunne skade fosteret.

 

Metode: ICP-MS. Verdiene er metodeavhengige, konferer utførende laboratoriums aksjonsgrense.

Tolkning 

Lave verdier kan sees ved langvarig underernæring eller langvarig selenfattig kosthold, eller ved akuttfasereaksjon.

 

Høye verdier kan sees ved høyt inntak av selen og ved selenforgiftning.

Bakgrunn 

Selen er et essensielt sporelement som inngår i aminosyren selenocystein og 25 ulike selenoprotein hos mennesket. Selenoproteiner inkluderer glutationperoksidaser (GPx), som er antioksidantenzymer, og deiodinaser, som er sentrale i tyreoideahormonmetabolismen. I plasma forekommer selen hovedsaklig som selenoprotein P (SePP) eller GPx3, eller som selenometionin bundet til albumin. Selenoproteinlageret reguleres primært ved utskillelse av overskuddsselen, slik at selen i liten grad akkumuleres. Selenometionin er imidlertid uregulert.

 

Selen har et smalt vindu mellom nødvendig inntak ( > 55 µg/dag) og inntak som kan gi toksiske symptomer ( > 400 µg/dag). Selen inntas for en stor del som selenometionin fra plantekost, særlig kornprodukter og paranøtter. Fisk og kjøtt er også selenkilder, og uorganisk selen forekommer i kosttilskudd. Seleninnholdet avhenger av jordsmonnet og er dermed svært variabelt. Norsk jordsmonn er selenfattig.

 

P-selen på 1,08 μmol/L er antatt som et minimum for å ha et optimalt nivå av regulert selen. Selen, SePP og GPx-aktivitet i plasma kan brukes som biomarkører for selenmangel. GPx-aktivitet reflekterer selennivået i nyrene. SePP reflekterer selennivået i leveren, og er sannsynligvis en bedre markør for selenmangel. Både selen og SePP er imidlertid negative akuttfasereaktanter.

 

Selenmangel er assosiert med nedsatt immunforsvar. Alvorlig selenmangel i visse områder i Kina har ført til kardiomyopati (Keshans sykdom) og osteoartritt (Kaschin-Beck). Selenmangel hos mor i svangerskapet kan påvirke barnet: Lav maternell s-selen i svangerskapet er vist å påvirke barnets psykomotoriske utvikling og gi økt risiko for infeksjoner hos spedbarnet i de første leveukene.

 

Selenforgiftning gir ulike symptomer avhengig av eksponeringsmåten. Inhalasjon av selenholdige gasser affiserer primært lungene. Oralt inntak kan i tillegg føre til gastrointestinale, kardiale og nevrologiske symptomer. Kronisk forgiftning kan gi hudsymptomer, hår- og negletap og mental affeksjon (selenose).

Analytisk og biologisk variasjon 

Analytisk variasjon: 7 %
Intraindividuell biologisk variasjon: 12 %
Total variasjon 14 %

 

Tallene er variasjonskoeffisienter og gjelder over et tidsrom på dager–måneder. Ulike laboratorier kan ha ulike verdier.

Referanser 

  1. Varsi K, Bolann B, Torsvik I et al. Impact of maternal selenium status on infant outcome during the first six months of life. Nutrients 2017. 11;9(5).
  2. Muntau AC, Streiter M, Kappler M, Röschinger W, Schmid I, Rehnert A, Schramel P, Roscher AA. Age-related reference values for serum selenium concentrations in infants and children. Clin Chem. 2002 Mar;48(3):555-60. PMID: 11861447.

  3. Campa A, Shor-Posner G, Indacochea F, et al. Mortality risk in selenium-deficient HIV-positive children. Journal of Acquired Immune Deficiency Syndromes and Human Retrovirology : Official Publication of the International Retrovirology Association. 1999 Apr;20(5):508-513. DOI: 10.1097/00042560-199904150-00015.
  4. Alexander J, Alehagen U, Aaseth JO. Selenium - a trace element of clinical significance. Tidsskr Nor Laegeforen. 2020 Nov 23;140(17). Norwegian, English. doi: 10.4045/tidsskr.20.0675. PMID: 33231404.

  5. Thomson, C. Assessment of requirements for selenium and adequacy of selenium status: a review. Eur J Clin Nutr 58, 391–402 (2004). https://doi.org/10.1038/sj.ejcn.1601800
  6. Nuttall KL. Evaluating Selenium Poisoning. Ann Clin Lab Sci, 36 (4); 409-420 (2006).
  7. Labunskyy VM, Hatfield DL, Gladyshev VN. Selenoproteins: molecular pathways and physiological roles. Physiol Rev. 2014;94(3):739-77.
  8. Burk RF, Hill KE. Regulation of selenium metabolism and transport. Annu Rev Nutr. 2015;35:109-34.
  9. Navarro-Alarcon M, Cabrera-Vique C. Selenium in food and the human body: a review. Sci Total Environ 2008;400:115-41.