Bruk av tvang hos voksne intensivpasienter

1. Lovhjemmel:

Hos intensivpasienter er bruk av tvang som regel hjemlet i helsepersonelloven Kap. 2 § 7 (plikten til å yte øyeblikkelig hjelp selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke eller motsetter seg). Vilkåret for at hjelpeplikten skal inntre er at helsehjelpen må antas å være påtrengende nødvendig.

I følge helsedirektoratet omfatter «påtrengende nødvendig helsehjelp»:

• undersøkelse og behandling for å gjenopprette og / eller vedlikeholde vitale funksjoner
• undersøkelse og behandling for å forhindre eller begrense alvorlig funksjonsnedsettelse
• akutt smertelindring

Vilkåret innebærer også et tidsperspektiv, dvs. det skal være akutt fare for liv eller alvorlig forverring (en viss hastegrad), og at hjelpen som gis kan forventes å ha effekt på tilstanden. Er den akutte faren over, eller det kan ikke ytes adekvat hjelp av andre grunner, opphører øyeblikkelig hjelp-plikten.

Pasienter kan motsette seg helsehjelp uansett:

• med hjemmel i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 (nekte å motta blod og blodprodukter eller avbryte sultestreik).
• dersom behandlingen innebærer forlengelse av en pågående dødsprosess

2. Gjennomføring av tvangstiltak:

• fysiske restriksjoner: fastholding eller mekaniske tvangsmidler. Bevegelseshindring (votter, remmer) bør vurderes ved behov for gjentatt fastholding, både av sikkerhetsmessige årsaker, og fordi det sannsynligvis oppleves som mindre traumatisk av pasienten.
• medisinering: vurderes av lovgiveren til å være større inngripen i pasientens autonomi enn fysiske restriksjoner, men oppleves likevel av pasienten ofte som mindre traumatisk.

I praksis er det som regel hensiktsmessig å kombinere flere typer tvangstiltak.

3. Dokumentasjon:

Uformell legenotat i DIPS (daglig oppdatering). Oppgi begrunnelse for tvangsbruk, og for valg av tiltak. Beskriv kort pasientens reaksjon på tiltakene, og om de-eskalering er blitt forsøkt. Det skal også journalføres, når behovet for tvangstiltak har opphørt, eller hjemmelet ikke lenger er tilstede.

Unntak: En sjelden gang mottar pasienter på intensivavdelingen behandling som antas å være nødvendig, men ikke påtrengende nødvendig (forskjell ligger altså i begrepet «påtrengende», se over). Det kan for eksempel være en pasient i palliativ fase som er agitert. Bare i slike tilfeller, der øyeblikkelig-hjelp plikten per definisjon har opphørt, skal det fattes vedtak etter pasient- og brukerrettighetsloven Kap. 4a (skjema i DIPS).