Biokjemiske analyser som begynner på ...
A
B
C
D
E
F
G
H
I
J
K
L
M
N
O
P
Q
R
S
T
U
V
W
X
Y
Z
Æ
Ø
Å

Karbamid (urinstoff), P

Sist oppdatert: 14.02.2022
Utgiver: Akershus universitetssykehus
Versjon: 1.0
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Bakgrunn 

Karbamid dannes i levercellene og er den viktigste ekskresjonsformen for nitrogen ved nedbrytning av aminosyrer. Karbamidproduksjonen er avhengig av nedbrytning av proteiner inntatt via kosten og endogent protein (hovedsaklig fra muskelvev). Karbamid fordeler seg likt i kroppens vannfase ettersom det diffunderer gjennom de fleste cellemembraner. Dette medfører at konsentrasjonen er den samme ekstracellulært som intracellulært (1). Voksne som spiser normal kost produserer 0,5–0,7 mol karbamid per døgn. Inntak av 1 g protein per kg kroppsvekt per døgn gir s-karbamid på omtrent 3—4 mmol/L. Ved økt proteininntak eller økt nedbrytning av kroppens egne proteiner kan karbamidproduksjonen fordobles (2). Mer enn 90 % av karbamid utskilles via nyrene, resten skilles ut via GI-traktus og huden. Karbamid filtreres fritt i nyrenes glomeruli, og blir verken aktivt reabsorbert eller sekrert i tubuli, men 40–70 % diffunderer delvis tilbake til interstitiet og videre til plasma (1). S-karbamid er ikke et godt mål for glomerulær filtrasjonshastighet fordi det påvirkes av så mange andre ekstrarenale faktorer. Analysen brukes likevel til å vurdere toksemigrad ved uremi. Karbamid er ikke giftig for kroppen, likevel er det en relasjon mellom uremiske toksiske symptomer og karbamidnivåer, men hvilke substanser som utøver den toksiske effekten er ikke klarlagt (2).

Indikasjoner 

Vurdering av endringer i protein- og aminosyreomsetningen. Vurdering av toksemigrad ved uremi.

Prøvetakingsrutiner 

Pasientforberedelser
Ingen.

 

Prøvetaking
Serum. Li-heparin- og EDTA-plasma kan også benyttes. Holdbart 8 timer i romtemperatur og 7 dager i kjøleskap. Prøven oppbevares på laboratoriet i 4 dager på Nordbyhagen og 7 dager på Kongsvinger.

Veiledende referanseområder 

Aldersgruppe mmol/L Ref.
0–1 år 0,4–5,4 3
1–17 år

1,8–7,5

3
18–49 år, kvinner 2,6–6,4

4

18–49 år, menn 3,2–8,1

4

≥ 50 år, kvinner 3,1–7,9

4

≥ 50 år, menn 3,5 – 8,1

4

 

Kommentarer

Konsentrasjonen er noe lavere hos gravide (1).

 

Metode

Fotometrisk analyse fra Roche Diagnostics. Analyseinstrument: cobas pro, c503 (Nordbyhagen) og cobas 6000, c501 (Kongsvinger).

Tolkning 

Høye verdier kan skyldes
Redusert ekskresjon: Redusert glomerulær filtrasjonshastighet/nyresvikt og lav diurese. Ved obstruktive postrenale tilstander (f.eks. malignitet, nefrolitiasis og prostatisme) vil både kreatinin og karmabid være økt (karbamid mer enn kreatinin pga økt tilbakediffusjon) (1).

Økt produksjon: Økt proteininntak (f.eks. kjøtt), eller parenteral tilførsel (blod, plasma, aminosyrer), økt nedbrytning av proteiner i tarm (f.eks. ved tarmblødninger og ved ileus), økt nedbrytning av kroppsproteiner (postoperativt, ved sengeleie, febertilstander, traumer), økt omsetning av aminosyrer (hormonell stimulering av glukoneogenesen; glukagon, adrenalin, kortisol) (2).

 

Lave verdier kan skyldes
Økt ekskresjon: Økt diurese.

Redusert produksjon: Lavt proteininntak, overgang fra katabol til anabol fase (rekonvalesens etter sykdom) eller ved akutt leversvikt. Ved parenteral ernæring kan tilførsel av mye væske og liten mengde aminosyrer gi lav s-karbamid. Testosteron, veksthormon og insulin stimulerer proteinsyntesen (minker forbrenning av aminosyrer) og senker ureanivået i serum. Veldig lav verdi sees ved kongenital proteinintoleranse (2).

 

Feilkilder
Ammoniumioner/ammoniakk kan forårsake forhøyede verdier, ekvivalent med prøvens innhold av nitrogen. Na-flourid-plasma er uegnet prøvemateriale, da det gir falsk lave verdier.

Analytisk og biologisk variasjon 

Referanser 

  1. Rifai N, Horvath AR, Wittwer CT. Tietz Textbook of clinical chemistry and molecular diagnostics. 6.utg.St Louis;Elsevier Saunders;2018.
  2. Nilsson-Ehle P, Söderlund MB, Theodorsson E. Laurells klinisk kemi i praktisk medicin. 9.utg.Lund: Studentlitteratur; 2012
  3. Soldin SJ, Brugnara C, Wong EC. Pediatric Reference Intervals. Sixth ed. Washington DC: AACC Press; 2007.

  4. Rustad P, Felding P, Franzson L, Kairisto V, Lahti A, Mårtensson A et al. The Nordic Reference Interval Project 2000: recommended reference intervals for 25 common biochemical properties. Scand J Clin Lab Invest. 2004;64:271-84. PubMedPMID: 15223694.