Motorisk fremkalt respons (MEP)

Dette kapittelet omhandler fremkalte responser generelt, somatosensorisk fremkalt respons (SEP), auditiv fremkalt respons (BAEP), visuelt fremkalt respons (VEP), elektroretinografi (ERG), motorisk fremkalt respons (MEP) og endogene stimulusfremkalte responser. Referanseverdier for de typene fremkalt respons omtales i andre kapitler av metodeboken.

Utarbeidet av prosjektgruppen for Metoder i Klinisk Nevrofysiologi 1993–1997. Revidert av Kvalitetsutvalget i Klinisk nevrofysiologi, 2004–2008, 2017 og 2020.

Stimulusfremkalt muskelsvar etter stimulering av hjernebark eller motoriske ventralrøtter i cervikal eller lumbalregion.

Anvendt metode varierer, og normalverdiene bør derfor utarbeides av hver enkelt avdeling.

Motorisk fremkalt respons (MEP) brukes mest til undersøkelse av motoriske (efferente) baner og motoriske (ventrale) røtter i sentralnervesystemet. Ved en vanlig MEP-undersøkelse stimuleres hjernebarken med magnetisk aktivering av pyramidecellene. Dette fører til aktivering av pyramidebanen og de motoriske forhorncellene i ryggmargen, og til muskelkontraksjon. Muskelkontraksjonen kan komme i ansikt, arm eller bein, alt avhengig av hvilken del av hjernebark eller pyramidebane som aktiviseres.

Ved å stimulere først i hjernebarken og så motoriske røtter i nakkeregionen, kan en beregne den sentrale ledningstiden i de motoriske banene. Dette kan også beregnes ved hjelp av F-responser. Undersøkelsen er viktig ved alle typer skader og sykdommer som rammer motoriske baner. Et eksempel er multippel sklerose med demyelinisering av pyramidebanen og pareser. Ved traumatiske ryggmargsskader kan MEP sammen med SEP gi et objektivt mål på graden av ryggmargskade.

Motorisk respons er en viktig del av den intraoperative monitoreringen ved spinal kirurgi.

Filtere

Overflate-EMG er et lavfrekvent svar og filtersetting er ikke kritisk, men det anbefales en filtersetting på ca. 2 Hz–1 kHz.

Analysetid

50–100 ms.

Plassering av registrerings elektroder

MEP benyttes i praksis nesten bare for undersøkelse av det motoriske system, og stimulusfremkalte muskelsvar registreres med overflate elektroder over de muskler som aktiveres, se Figur 7.

Figur 7: Magnetstimulering av motorisk cortex (TMS) og registrering fra m. deltoideus.

Stimulering

Stimulering gis som enkelte eller repeterte sterke og plutselige magnetfeltendringer som aktiverer nerveceller eller nervefibre i cortex. Ved ny teknologi kan feltmaksimum siktes inn på foretrukket sted i korteks med millimeters nøyaktighet. Dette forutsetter tilleggsutstyr og program som kan håndtere 3-dimensjonal rekonstruksjon av pasientens hjerne MR-bilde.

Ved intraoperativ monitorering benyttes transkraniell elektrisk stimulering med høyvoltige og kortvarige pulser (bipolar stimulering mellom høyre og venstre sentralregion).

Analyse av svaret

Latenstid og amplitude benyttes som svarvariabler. Begge deler er sterkt varierende, og påvirkes blant annet av pasientens anspenthet og muskelaktivering. Lett muskelaktivering før stimulering gir kortere latenstider og større svaramplituder, og det anbefales derfor en voluntær muskelaktivering på ca. 10–30 % før stimulus gis.