Traumesenter

29.11.2023Versjon 2.0

Introduksjon 

Rapporten ‘Traumesystem for Norge’ var ferdig i 2007. Rapporten beskriver to sykehusnivåer – traumesenter og akuttsykehus med traumefunksjon. Rapporten la grunnlag for det senere vedtaket om ett selvstendig traumesenter i hver helseregion. Det er ingen endringer i organisering av tramesentra siden 2007.

Helseregion Traumesenter Antall innbyggere
Helse Sør-Øst Oslo Universitessykehus Ullevål 3032671
Helse Vest Haukeland universitessykehus 1116423
Helse Midt St. Olavs hospital 733940
Helse Nord Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø 484546

Statistisk sentral byrå https://www.ssb.no/befolkning/folketall/statistikk/befolkning

 

De siste årene har vært preget av økende sub-spesialisering og sentralisering, noe som har medført stadig smalere kompetanseområder, også innenfor de enkelte spesialitetene. Dette, kombinert med kortere tjenesteplaner og mer ikke-operativ behandling av alvorlige skader, utfordrer forutsetningene for god traumebehandling. God traumebehandling krever en «holistisk», dedikert koordinering og tverrfaglig kontinuitet i oppfølging gjennom komplekse behandlingsløp.

Et traumesenter skal tilby 

Sterke anbefalinger

Traumesentrene skal oppfylle krav til akuttsykehus med traumefunksjon. I tillegg beskriver "Policydokument - Traumesenter i Norge. Funksjoner og krav.pdf'kravspesifikasjoner for traumesentre i Norge" kravene til traumesentrene og skal benyttes som sjekkliste. En "Kravspesifikasjonen for traumesentre i Norge" er under utarbeidelse av NKT - Traume i samarbeid med sentrale fagpersoner ved alle fire traumesentre. Kravspesifikasjonene er utarbeidet med bakgrunn i tilsvarende krav i England, Australia og Canada, men er tilpasset norske forhold. Kravspesifikasjonen vil bli publisert og erstatte "policydokumentet" når den er ferdig og godkjent.

 

Hovedpunkter:

  • For å sikre dedikasjon og støtte fra ledelse, samt synliggjøre fagfeltets egenart, utfordringer og tverrfaglige behov, anbefales traumatologi plassert som egen enhet/seksjon/avdeling (forskjellig fra traumeutvalg ved akuttsykehus med traumefunksjon), for eksempel i stab eller nær akuttfunksjonene. Som et minimum vil enheten være en ‘funksjon’; som inneholder de stillingsbrøkene som er avsatt til traumatologi
    • Overlege kirurgi (Minimum 200%)
    • Overlege anestesi (Minimum 100%)
    • Traumekoordinator, lokal (Minimum 200%)
    • Traumekoordinator, regional (Minimum 100%)
    • Traumekoordinator/Registrar (Minimum 20% per 100 registrerte pasienter)
    • Tilgjengelig Sosionom og Rehabiliteringslege
  • Kravspesifikasjonens krav til bemanning er modifisert i forbindelse med vedtak av traumeplanen i 2016. Følgende formulering legges til grunn for bemanning: De regionale traumesentrene bør sikres ressurser til at de både kan følge opp egne traumepasienter og samtidig ivareta sin funksjon som traumefaglig veileder for helseregionens øvrige sykehus med akuttkirurgisk- og traumefunksjon. Arbeidsgruppens anbefalinger fremgår av Kravspesifikasjonen
  • Det anbefales opprettelse av et fagråd bestående av nøkkelpersoner fra alle involverte avdelinger/funksjoner
  • Generell traumekirurgisk kompetanse på overlegenivå skal være tilgjengelig og skal oppfylle alle definerte krav til opplæring
  • Kravspesifikasjonens krav til bakvaktsordning for traumeledere ble modifisert i forbindelse med vedtak av traumeplanen i 2016. Følgende formulering legges til grunn for bakvakts­funksjon for teamlederne ved traumesenter: Traumeleder ved traumesentrene må hele døgnet sikres støtte av spesialister, som oppfyller krav til opplæring innen traumatologi, når de har behov for det. Arbeidsgruppens anbefalinger fremgår av Kravspesifikasjonen
  • Teamleder kirurg må ha 4 års kirurgisk erfaring, og skal ha ATLS-kurs, kompetanse i hemostatisk nødkirurgi, og tverrfaglig teamtrening. Der dette ikke er tilfelle skal kirurgisk bakvakt (spesialist) være teamleder
  • Kontinuitet og tverrfaglig oppfølging gjennom hele forløpet, fra skadested til rehabilitering må sikres. Det anbefales opprettelse av dedikerte senger for observasjon og tverrfaglig oppfølging etter intensiv, eventuelt i form av en traumekirurgisk sengepost.
  • Det må utføres systematisk kvalitetsforbedring – traumemøter og mortality/morbidity-møter der alle deler av kjeden deltar
  • Det må opprettes formalisert samarbeid med prehospitale tjenester
  • Det skal finnes oppdaterte behandlingsprotokoller (traumemanualer)
  • Det bør legges til rette for aktiv forskning og utvikling (FoU), inkludert aktiv deltakelse i forebygging
  • Det må arbeides kontinuerlig med optimalisering av initialt mottak - infrastruktur, aktiveringskriterier, teamsammensetning, kompetansekrav, trening
  • Det skal foreligge klare kompetansekrav til alle personellgrupper med tilhørende opplæringsprogrammer internt
  • Traumesentre skal drive kursinstruksjon, undervisning både internt og i egen region
  • Oppfølging av regionen – koordinering, undervisning, samarbeid om pasienter (se også overflytningskriterier)

 

De foreslåtte tiltak vil resultere i helsegevinst i form av økt overlevelse og bedret funksjonsevne hos de som overlever etter alvorlig skade. De totale kostandene ved behandling av alvorlig skadde vil reduseres ved systematisering og optimalisering av pasientforløp som beskrevet over.

Målgrupper for anbefalingene 

Alle personellgrupper som er involvert i behandling av potensielt alvorlig skadde

Kvalitetsindikatorer 

Hyppig brukte kvalitetsindikatorer i traumatologien kan være å anse kun som substitutter for reelle kvalitetsmål (Evans 2009, Gruen 2012).

 

Strukturindikatorer

Krav til infrastruktur (eks. traumestue, dedikert personell), kompetansekrav (eks nødkirurgiske prosedyrekurs), protokoller (massiv transfusjonsprotokoll).

Måling av disse strukturindikatorene gjøres ved bruk av sjekklister i form av regelmessige evalueringer.

 

Prosessindikatorer

Sjekklister, kompetansekrav oppfylt, protokoller følges, tid til nødvendige tidskritiske prosedyrer.

 

Resultatindikatorer

Mortalitet, transfusjonsbehov, hodeskade (Glasgow Outcome Scale), funksjonsnivå, livskvalitet, liggetid intensiv.

Prosess- og resultatindikatorer finnes i det nasjonale traumeregister, og kvalitet kan måles ved uttrekk derfra (se Nasjonalt Traumeregister)

Kunnskapsgrunnlaget 

The American College of Surgeons, Committee on Trauma" (ACS-COT) har siden 1976 ledet i utviklingen av traumesystemer, (1) og traumesenterfunksjonen har vært ett hovedfokus for ACS (2).

 

Kunnskapsgrunnlaget som bekrefter at traumesystemer redder liv er overbevisende (3,4). Videre er det entydig vist at det går bedre med alvorlig skadde pasienter som behandles ved traumesenter enn ved andre sykehus med traumefunksjon (5-7) i utenlandske studier. Det finnes grunnlag som støtter sammenhengen mellom volum og kvalitet som årsak til bedre resultater, mens andre mener at den dedikerte traumeorganiseringen er viktigere enn pasientvolumet (8). Med dedikert traumeorganisering ved et selvstendig traumesenter menes avsatte ressurser med adekvat kompetanse til å sikre den initiale traumebehandlingen, sikre videre kontinuitet og tverrfaglig oppfølging av de alvorlig skadde på traumesenteret, ta ansvar for opplæring av alle involverte personellgrupper, drive aktiv kvalitetssikring, registrering og forskning, samt et aktivt program for oppfølging av traumebehandlingen i egen region. De studiene som har sett på kvalitet før og etter innføring av dedikert traumeorganisering, viser alle bedrete resultater (9,10). Også et nytt norsk studie bekrefter resultater fra traumesentre (11).

 

England, Australia og Canada er land som det er mer naturlig å sammenlikne Norge med enn USA, både geografisk og med hensyn til organisering av helsevesen, og som kan anses å være kommet lenger i prosessen med å definere og evaluere traumesenterfunksjon. Disse systemene bygger også på ACS sine retningslinjer og krav, men tilpasset nasjonale forhold. Anbefalingene i vedlagte kravspesifikasjon baserer seg på kunnskap og erfaring fra disse landene innen traumatologi og traumesystemutvikling tilpasset norske forhold.

Referanser 

  1. American College of Surgeons – Committee on Trauma. Resources for the optimal care of the injured patient 2014.
  2. American College of Surgeons – Regional trauma systems, optimal elements, integration and assessment. System consultation guide, 2008.3.
  3. West JG, Trunkey DD, Lim RC. Systems of trauma care. A study of two counties. Arch Surg. 1979 Apr;114(4):455-60.
  4. Lockey D. Improving UK trauma care: the NCEPOD trauma report. Anaesthesia 2008; 63: 455–57.
  5. MacKenzie E, Rivara F, Jurkovich G, et al. A national evaluation of the effect of trauma-centre care on mortality. New England Journal of Medicine 2006; 354: 366–78.
  6. MacKenzie E, Weir S, Rivara F, et al. The value of trauma centre care. Journal of Trauma: Injury, Infection, and Critical Care 2010; 69: 1–10.
  7. Celso B, Tepas J, Langland-Orban B, Pracht E, Papa L, Lottenberg L, Flint L. A systematic review and meta-analysis comparing outcome of severely injured patients treated in trauma centers following the establishment of trauma systems. J Trauma. 2006 Feb;60(2):371-8; discussion 378. Review
  8. Nathens AB, Jurkovich G, Maier R, et al. Relationship between trauma centre volume and outcomes. Journal of the American Medical Association 2001; 285: 1164–71.
  9. Davenport R, Tai N, West A, et al. A major trauma centre is a specialty hospital not a hospital of specialties. British Journal of Surgery 2010; 97: 109–17.
  10. Groven S, Eken T, Skaga NO, Roise O, Naess PA, Gaarder C. Long-lasting performance improvement after formalization of a dedicated trauma service. J Trauma. 2011 Mar;70(3):569-74.
  11. Dehli T, Wisborg T, Johnsen LG, Brattebø G, Eken T. Mortality after hospital admission for trauma in Norway: A retrospective observational national cohort study. Injury. 2023 May 28:110852. doi: 10.1016/j.injury2023.110852.