Tuberositas tibia fraktur

Tuberositas tibia frakturer er sjeldne og oppstår hovedsakelig hos ungdom, ofte i forbindelse med idrettsaktiviteter. Dette skadetyper må ikke forveksles med Osgood-Schlatter, som også påvirker tuberositas tibia men har en annen patofysiologi. Tuberositas tibiae, også kjent som tibia tuberkelen, er en forlengelse av tibiaplateauet, og vekstskiven i denne regionen er mest sårbar for skade hos ungdom i alderen 13-16 år. Vekstskiven lukker seg gradvis fra posteriort til anteriort, noe som påvirker frakturens mønster og stabilitet.

Skademekanisme
Frakturer av tuberositas tibia er ofte et resultat av indirekte skademekanismer, som brå stopp eller raske akselerasjoner. Dette medfører kraftig aktivering av m. quadriceps, som forårsaker drag på patellarsenen. Skaden skjer gjerne når quadriceps aktiveres under løft eller sprint.

Predisponerende faktorer

• Patella baja
• Stram hamstrings
• Historikk med Osgood-Schlatter-sykdom

Pasienter med tuberositas tibia fraktur presenterer ofte med redusert evne til å ekstendere kneet, betydelig hevelse og ømhet rundt kneet. Ved palpasjon kan en defekt i tuberositas tibia være merkbar, og patella alta samt hemartros kan også være til stede. Hemartros er ofte et tegn på betydelig skade.

Standard røntgenbilder av kneet, i front- og sideprojeksjon, er nødvendig for å identifisere og vurdere frakturen. Ytterligere radiologi (CT) kan vurderes hvis skaden ser ut til å involvere større deler av epifysen eller ved kompliserte skader.

Ogden-klassifikasjon benyttes for å beskrive frakturene, og hver type inndeles i udislokerte, dislokerte og komminutte frakturer:

• Type I: Involverer tibia apofysen der patellarsenen er festet.
• Type II: Involverer både apofysen og epifysen, ekstraartikulær skade.
• Type III: Involverer apofysen og epifysen og strekker seg intraartikulært.
• Type IV: Involverer hele vekstskiven.
• Type V: Komplett avulsjon av patellarsenens festepunkt på tuberositas tibiae.

Valg av behandling avhenger av frakturens type og graden av dislokasjon:

1. Konservativ behandling
• Ved udislokerte type I-frakturer med intakt ekstensjonsfunksjon anbefales gipsing med kneet i ekstensjon i 4 uker. Når symptomene reduseres, kan det vurderes overgang til ortose og tillate gradvis økende fleksjon.
2. Operativ behandling
• Dislokerte frakturer i type I og type II-V, samt frakturer med interponert bløtvev, krever ofte fiksering med pinner, skruer og/eller tensjonsbånd. Postoperativ immobilisering med gips i 4 uker anbefales, med overgang til ortose etterhvert som symptomene avtar og bevegeligheten kan økes.

Røntgenkontroller under behandling og oppfølging 6 og 12 måneder etter skade er viktig for å evaluere heling og eventuell vekstforstyrrelse.

Vanlige komplikasjoner inkluderer genu recurvatum (overekstensjon av kneet), redusert bevegelighet i kneet og patella alta, som kan påvirke knefunksjon og stabilitet.