Tillaux fraktur

Tillaux-frakturer er Salter-Harris type III intraartikulære frakturer som involverer anterolaterale delen av den distale tibia-epifysen. Denne typen fraktur oppstår typisk hos barn i alderen 12-15 år, en periode hvor vekstskiven er delvis lukket. Vekstskiven i distale tibia lukkes sentralt først, deretter anteromedialt, posteromedialt, og til slutt lateralt, noe som fører til en svakhet i anterolaterale hjørnet.
Skademekanismen er ofte en supinasjon-rotasjon, der AITFL (anteroinferiore tibiofibulare ligament) trekker på sitt feste i tibia og fører til avulsjon.

• 35-40 % av tibiaveksten og 15-20 % av veksten i underekstremiteten skjer i distale tibiafyseskive, med cirka 3-4 mm per år.
• Veksten skjer frem til 14-16 års alder, hvor vekstskiven lukker seg i en periode over cirka 18 måneder.

Ledsagende skade:

• SH I-II fraktur av distale fibula
• Ipsilateral tibiaskaftfraktur

Forskjellen mellom Tillaux- og triplan-fraktur er at Tillauxfrakturen mangler fraktur av posteriore distale tibiametafysen i coronalplanet.

Barn med Tillaux-frakturer opplever typisk smerte og hevelse i ankelen etter en skade. Pasienten har ofte vanskeligheter med vektbelastning, og det kan være begrenset bevegelighet i ankelen. Lokaliserte smerter på anterolaterale siden av ankelen er vanlig, og det kan være lett å forveksle skaden med en ankelforstuing hvis riktig diagnostisk undersøkelse ikke blir gjennomført.

Diagnosen baseres på radiologiske undersøkelser:

• Røntgen: Front- og sidebilder, samt ankelgaffelprojeksjon for å vurdere bruddets posisjon. Frakturen ses som en linje gjennom epifysen og ut i leddet.
• CT: Brukes for å nøyaktig kartlegge frakturens utstrekning og eventuelle dislokasjoner. CT gir en detaljert visning av intraartikulære frakturer og er mer sensitiv enn røntgen ved mistanke om dislokasjoner større enn 2 mm.

Differensialdiagnoser inkluderer:

• Ankelforstuing: Vanlig forvekslet med Tillaux-fraktur, men skiller seg ved fravær av brudd i vekstskiven.
• Triplan-fraktur: En mer kompleks fraktur som involverer flere plan (sagittal, koronal og aksial) og oppstår ofte hos litt yngre barn.

Tillaux-frakturer klassifiseres som Salter-Harris type III-frakturer. Denne klassifikasjonen beskriver bruddlinjen som går gjennom epifysen og vekstskiven, noe som gir høyere risiko for intraartikulære skader.

Behandlingsvalget avhenger av graden av dislokasjon:

Konservativ behandling: Anbefales ved dislokasjon < 2 mm.
Lukket reposisjon utføres ved innadrotasjon og dorsifleksjon av foten, og immobilisering med lang gips i 3-4 uker etterfulgt av 2-4 uker i støvelgips.

Operativ behandling: Kreves ved dislokasjon > 2 mm for å oppnå anatomisk reposisjon.

• Lukket reposisjon og perkutan pinning: Ved bruk av pinner for reposisjon og fiksasjon av fragmenter, eventuelt med kanylerte skruer. Bruk pinne som joystick for reponering. Osteosyntesen kan krysse fyseskiven ved lite gjenværende vekst (slik det oftest er ved denne type frakturer).
• Åpen reposisjon og intern fiksasjon: Bruk av anterolateral tilgang og pinnefiksasjon, med pinner eller skruer parallelt med vekstskiven. bruddet reponeres med innadrotasjon av fot, bruk av pinner og frakturholdetang. Fiksasjon med pinner eller skrue parallelt med fyseskiven. Transfyseal fiksasjon kan benyttes ved alder nær skjelettmodning. Denne teknikken brukes når lukket reposisjon ikke oppnår ønsket resultat.

• Postoperativt gipsimobilisering i 3-4 uker i lang gips med overgang til støvelgips for ytterligere 2 uker.

Røntgenkontroll etter én uke ved konservativ behandling for å overvåke bruddtilheling. Videre kontroll etter 6 og 12 måneder for å evaluere eventuell vekstforstyrrelse eller feilstilling.

Komplikasjoner inkluderer:

Vekstarrest: En mulig risiko, særlig hvis frakturen går gjennom vekstsonen.

Posttraumatisk artrose: Kan oppstå dersom leddflaten ikke reponeres nøyaktig.

Redusert bevegelighet og smerter: Kan forekomme etter frakturen og krever oppfølging og behandling.

Prognosen for barn med Tillaux-fraktur er generelt god hvis anatomisk reposisjon oppnås. Fullstendig funksjonsgjenoppretting er mulig, spesielt hos pasienter nær skjelettmodning. Behov for videre oppfølging er vanligvis begrenset.